Stumfilm med lyd

Jeg mangler ingenting. Et opprør nedenfra

Tekst: Eva Dønnestad, journalist og skribent.

Et nytt opprør er på vei: Jeg mangler ingenting. De tre ordene kan velte store bedrifter, gi dårlige tider for lengselslangerne, og sende sutrere inn i skapene.

Jeg mangler ingenting-bevegelsen kommer nedenfra, fra mennesker som er i ferd med å komme ut av tingenes dvale og forholder seg til livet sånn det er med mangler og skavanker. De leter etter skatter i mørket. De åpner øynene for det lille, nære og vare som også befinner seg i tilværelsen. "Jeg mangler ingenting."

Den trassige lille setningen etterlater seg mange forundrede blikk. Går det an å leve sånn? At takknemligheten overtar for savn, lengsler, bitterhet og sutring?

Aldri har vel så mange lengtet etter så mye som gir dem så lite. Nå trues denne måten å leve på ved tre små ord: Jeg mangler ingenting.

Noen er i ferd med å frigjøre seg fra idealer politikere, media, reklame og salgsfolket kommer med, og er i ferd med å begynne å kjenne etter sine behov. De finner ut at de har det faktisk ganske ok. De tåler større doser både helvete og himmel enn enkelte i årevis har påstått. De tre som ordene settes inn i forbruker og opplevelseskulturen som en giftig injeksjon.

Ingenting er vel mer irriterende for dem som skal selge opplevelser, lengsel, lykke, ting eller kultur, enn setningen: Jeg er god nok og livet mitt er godt nok.

Det er alltid sterkt når gjenkjennelsen blir større enn det som kjennes fremmed mellom menneskene. På en reportasjetur i Sør-Afrika og Zimbabwe for flere år siden, besøkte jeg de fattigste områdene utenfor Pretoria. Vi var med på deres gudstjeneste. Det ble dans og prat til sent på kveld. Følelsen jeg hadde denne kvelden har fulgt meg siden. Jeg følte meg like hjemme her som blant vennene mine i Norge. Fremmede er ikke fremmede. Det finnes noe felles menneskelig som forener oss, og det er like stort hver gang livet lar oss erfare det.

I vår ledet jeg et prosjekt der ulike mennesker møttes som likeverdige. Tidligere rusmisbrukere, fylkesmann, artister, politikere og fotballdirektører møttes for å dele erfaringer fra livet. Fotballspilleren Ole Martin Årst snakket om livslysten sin, fotball, men også om det som truer den. Og Ole Martin lo, og de andre deltakerne lo. Og det var befriende å være i rommet. Der mennesker er mennesker. Og vi mangler ingenting.

En ung mann spør hva som gjør fylkesmann Ann-Kristin Olsen glad. Hun blir så rørt over å få et sånt spørsmål at hun må felle en tåre. Og det er ingen som mangler noe. En pappa forteller om da sønnen skulle konfirmeres. Han var på rehabilitering og hadde lite penger. Søkte støtte, men fikk beskjed om at han kunne få 160 kroner. Det kjennes bedre å ikke gi noe, når de andre pappaene gir 5000 til podene sine. Det ble ingen stor gave til konfirmasjonen. Men det ble et takkekort fra sønnen: "Kjære pappa. Det viktigste for meg er at du har det bra og at jeg alltid vet du er glad i meg. Det er ikke pengene som betyr mest." Hvilke pappaer og mammaer har ikke lyst til å få et slikt kort?

Jeg mangler ingenting. Setningen skaper panikk. Hos reklameguruer, religiøse ledere, politiske ledere, hjelpeselgerne. Som en dødbringende injeksjon stukket rett inn i de falske salgbare skjønnhetsidealene: Jeg mangler ingenting. Jeg trenger ikke å kjøpe et konsept for å og gå ned til sjøen, høre fuglesang, plukke blomster, se ømheten i en halsgrop, være raus med et medmenneske, snakke sant om feilgrepene mine, sykle langs landeveien, kjenne det er godt å dele tanker med deg eller se søvnen dekke et barns ansikt og skape fred.

"Jeg mangler ingenting" Erkjennelsen gjør meg takknemlig og tørst på ingenting annet enn livet. Jeg er livstørst. Enten det er smertebeger eller lykkedrikk som venter. Setningen går som et stille sus av samhold fra verdenshjørne til verdenshjørne, fra menneske til menneske, fra mobil til mobil, fra liv til liv, fra hjerte til hjerte: Jeg mangler ingenting. Setningen sprer seg. Lavmælt. Ja. Men sterkt.

Eva Dønnestad er journalist og skribent i Øye for ord

Miles2Smiles

Reisa er over - om ein time er eg i drosje på veg til flyplassen i Entebbe og i morgon er eg heime. Mange sterke inntrykk ett 14 dagar på tur - som for eksempel i dag etter besøket i Miles2Smiles. Dette er eit dagsenter for barn i alderen 1,5 år til fem og eit halvt år. Barn av mødre som arbeidar på markedet i nærleiken og som ikke har nokon stad å ha borna medan dei er på arbeid. Alternativet er å å ha dei med seg - men det kostar pengar - bestikkelse til vaktene på markedet. Difor er Miles 2 Smiles kjerkomment.

På bilde over ser du ei mor som har ei datter på senteret - men det yngste barnet er for lite til å være der og er med på jobb. Ho betalar i bestikkelse 1000 shilling per dag (tre kroner ) for at ungen som er ni månader kan være med - og dagen den tilbringe han i ein boks under bordet der ho har utstilling av varene sine - papaya. Ho har ingan annan stad å ha han så han m¨å være med.

140 barn - lydar - smil latter og glede - men bak fasaden er det smerte,neglisering, overgrep, misbruk, underernæring, feilernæring, mangel på stimulering, mangel på omsorg og kjærleik - i det heile dette er born som ikkje får verken mat eller omsorg - og det rett og slett fordi mange av mødrene ikkje maktar gje dei det.

Det er ikkje lett å fortså for ein som kjem inn og skal føle og kjenne kva som skjer - snakke med mødre og observere forholda - men når den daglege leiaren på senteret og to norske act now studentar fortel og understrekar det mødrene har fortalt meg - då vel eg å tru på dei. Borna har vanskelege oppveksttilhøve - Miles 2 Smiles gjer noko med det for den 140 som har fått sjansen til å være her. Og me i Strømmestiftelsenn støttar dette prosjektet fordi me ser at det har stor verknad og kan utgjere ei stor endring for borna som er så heldige at dei er her.

To måltid om dagen framfor eit - og det er ofte eit dårleg eit - Borna er gladare og mødrene - svært mange av dei einslege mødre er glade og det er smil å sjå - glede å spore og framgang å notere for dei som er her.

Eg er på vei heim no - skal heim til trygge Kristiansand - det set i gang nokre tankar hos meg.

Egil Mongstad

Mikrofinans til kvegfolket i Karamoja

Hvorfor er det nødvendig å reise 80 mil og minst 40 av dem på ikke spesielt gode veier for å besøke noen av de prosjektene vi arbeider i?

De siste fire dagene har jeg og kollega Oddvar reist nærmere 200 mil for å besøke to av våre prosjekter øst i Uganda. I Karamoja district helt øst i Uganda på grensa mor Kenya og mot Sudan i nord finnr vi et av Ugandas fattigste og mest avsidesliggende områder. Området utgjør ca 10 prosent av Ugandas totale landområde, men har bare ca. en million innbyggere. Bare for få år siden var det ikke vei inn til disse områdene. Befolkningen er seminomader og kulturellt i nær slekt med masaiene i øst og dinkane i nord og derfor er kvegdrift hovednæringen for disse folkene.
Det er også i disse områdene LRA med sin leder Kony har skapt frykt og uhygge og kidnappet barn til sin hær som har herjet i Sør Sudan. Og fortsatt er det uro, kvegtyverier og bander herjer i området. Derfor hadde vi behov for militær eskorte da vi reiste inn i området.

Det er her blant de aller fattigste Strømmestiftelsen arbeider - fordi vi vil være blant de fattigste. Derfor tar det en dag å reise dit - fordi det er her vi også finner de fattige, sier vår regiondirektør i Øst Afrika.

Arbediet handler om å gi mennesker her starthjelp gjenom tilgang til å spare og låne. Grupper er etablert i Abim - et området helt vest i Karamoja og gruppene sparer og låner til hverandre. Flere millioner shilling er spart. En gruppe vi besøkte hadde spart over fire millioner shilling, tilsvarende vel 12 000 kroner på et år, og har utestående i lån 6700 kroner. Pengene betales tilbake innen et år og brukes til små virksomheter, til helt nødvendige husholdnings artikler og til skole for barna.
En dramatisk positiv utvikling sier prosjektets leder Jimmy Lomakol som selv er fra dette området.

Vi besøkte en dame som selger småfisk - en mann som hatr utsalg av nædvendige husholdningsartikler - ei kvinne som hadde startet frisørsalong og ei som hadde startet en liten butikk. Alle vitnet om store forandringer. Fra å kun ha mat til et måltid om dagen til i dag å kunne kjøpe de klærene de hadde bruke for. En mann sa at før kunne jeg ikke gi barna våre maten de skulle ha. Det var veldig vont å se - i dag kan vi gi dem mat og klær og til og med kunne spare en del for å investere mer i det vi arbeider med. Vi vil bygge en liten bod der vi kan ha utsalg. I dag selger vi fra hjemmet vårt.

Dagen går mot ettermiddag - sola kommer lavere på himmelen og vi skal sørover mot Mbale. Det har vært en fantastisk dag. Det er ikke mulig å komme her fra uten å bli påvirket - av det enorme pågangsmotet - energien og den risikoen for fortsatte konflikter og vold disse menneskene lever med. Som en kvinne sa - om vi får varer til butikken avhenger av situasjonen på veien. Er ikke sikkerheten god - blir biler overfalt og raidet av tyver får vi ikke varene våre - det er uskkerheten vi lever med.

Så går vein mot sør igjen - å veier som slett ikke passer seg for en sedan fra våre asfalt strøkne veier. Men på grus og stein - humpete og bumpete og kveldssolen blir borte og dag til natt før vi kan innta vårt hotellrom i Mbale. Kontrastene er enorme - og det er ikke alltid like lett å forholde seg til det.

Egil Mongstad i Uganda

Trenger du en liten oppmuntring?

Da vil kanskje denne lille gutten gi deg en god start på helga. Se filmen og bruk gjerne litt tid på å foreslå Strømmestiftelsen til vennene dine. ps Det føles veldig bra å være 33 år. På vegne av alle vi hjelper - tusen takk for alle gratulasjoner. Snurr film:

Gratulerer med dagen, Strømmestiftelsen

Slår alle lærere i Sør-Amerika elevene sine?

Les hele artikkelen her eller bli Fattigdomsbekjemper sammen med Strømmestiftelsen.

En samtale i heisen:

– Hva har den sauen med fattigdomsbekjempelse å gjøre?

– Dette er bjellesauen som viser andre hva det vi kan gjøre for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

– Å ja?

– Hvis jeg hadde bodd i en fattig del av verden, hadde jeg blitt supertakknemlig hvis jeg hadde møtt Strømmestiftelsen.

– javel?

– Strømmestiftelsen spør meg hva jeg trenger hjelp til, og så hjelper de meg hjelpe meg selv.

– Det ble mye hjelp her nå...

– Du vet jo selv best hva som er problemet, og sannsynligvis også hva som må til for å løse det.

– mja..

– Sånn er det Strømmestiftelsen jobber. Hjelp til selvhjelp. Det er det det blir resultater av. Ha en god dag.

Tør vi bry oss?

Finnes det èn politiker som tør å tro at velgerne bryr seg om andre? Eller er vi i gang med en valgkamp der alle utspill forutsetter at egen lommebok er det som ligger nærmest hjertet hos ”folk flest”?

Av Øyvind Aadland, Generalsekretær i Strømmestiftelsen. Aftenpostens nettutgave 17. august 2009

"You can`t appreciate a rainbow without the rain" sier et engelsk ordtak. FN har gang på gang fastslått at Norge er verdens beste land å bo i, og landet vårt har to år på rad toppet deres offisielle levekårsstatistikk. En fare ved å ha det så godt over så lang tid er at man tar velstanden som en selvfølge, og ikke lenger er takknemlig for det man har. Enda verre er det om man gjennom et liv uten store problemer mister evnen til å identifisere seg med mennesker som virkelig har det vanskelig.

Etter sommerens innledning av valgkampen, med fokus på formueskatt og eiendomsskatt og de første TV-sendte debatter må jeg trist konstatere: Det kan se ut som fokus nesten utelukkende dreier seg om oss selv og vår egen lommebok.

Er det frykten for Frp som gjør at de andre partiene ikke våger å snakke om bistand ? Er det en "skap-rasisme" som egentlig er redd for at "Mogadishu er i ferd med å utvide sitt anarki" også til Tøyen ? Har vulgærretorikken i forhold til et av våre største globale utfordringer, urettferdig fordeling, blitt for ubehagelig å snakke skikkelig og seriøst om ?

Vi har grunn til å være stolte av landet vårt, vårt demokrati og vår samfunnsform. Landet ble bygget av mennesker som sto opp for seg selv og andre. Solidaritet var langt mer enn et ord i oppbyggingen av velferdsstaten. Når vi nå står på toppen av velstanden kan det se ut som vi er i ferd med å gå bort fra verdiene vi bygget den på. Eller er det bare slik at politikerne tror det?

Denne sommeren kom meldingen om at verden nå har en milliard mennesker som sulter, i følge FN´s landbruks og matvareorganisasjon. Verdensbanken rapporterer at utviklingsland vil få redusert private innvesteringer fra utlandet med nær 70%. En nedgang fra 1.200 milliarder USD i 2007 til 341 milliarder i 2009. Vi vet at effekten blir enda vanskeligere tilgang til kapital for de uten bank og forsikring. Som så ofte før vil de som har det verst også bli hardest rammet.

Utviklingslandene står uten muligheter til å komme med krisepakker. Og flere rike land tyr nå til ny proteksjonisme viser rapporter fra Verdens handelsorganisasjon. Samtidig fryktes det for kutt i bistanden. Ved dette valget står det faktisk også om betydelige kutt i norsk bistand. Bistandsprosenten på 1 % utfordres av politikere med regjeringsambisjoner !

Norge er ikke bare Norge. Det blir stadig mer vesentlig at Norge er en del av verden og at ting henger sammen. Bistand, miljø og internasjonal handel er viktige felt som nesten ikke er blitt berørt av politikere så langt i valgkampen. Det er interessant å merke seg at globaliseringen er i ferd med å bli tatt mer på alvor i næringslivet, tradisjonelt regnet som en mer kynisk sektor enn staten. Hensyn til mennesker og miljø er nå blitt en viktig og naturlig del hos nesten alle store multinasjonale aktører. Trolig mest fordi selskapene ser at deres egen overlevelse er betinget av at de også tar ansvar i den globaliserte hverdagen. Hvis valgkampen så langt er symptomatisk med videre politisk handling, frykter jeg at staten blir en sinke i forhold til næringslivets evne til å tenke helhet.

Når det i valgkampen en sjelden gang snakkes om miljø og bistand er det ofte svært overfladisk, med en forenklet retorikk. Ett eksempel på korrupsjon kan være nok til at det fra enkelte partier ropes ut at "bistanden virker ikke, vi kaster penger ut av vinduet". For å sette det i perspektiv: Den samlede offentlige bistand fra OECD-landene ligger faktisk ikke på mer enn vel 100 milliarder dollar i året. Det er begrenset hva man faktisk kan få til med 100 milliarder dollar. I forbindelse med finanskrisen fikk forsikringsgiganten AIG krisepakker på 260 milliarder og bankgarantier for ytterligere 300 milliarder dollar. Fortsatt har jeg til gode å høre noen kategorisk hevde at forsikring ikke nytter!

Det er veldig mye vi skal være fornøyd med i Norge. Vi lever i et av verdens mest velfungerende demokratier. Det er lett å kritisere politikerne, som tross alt bidrar til svært mye godt, blant annet at vi i Norge har såpass lite offentlig korrupsjon. For oss som har sett en del utenfor landets grenser er det ikke vanskelig å peke på hvor takknemlige vi skal være for å leve i et land styrt av politikere som i svært liten grad ser ut til å berike seg på Staten og skattebetalernes bekostning. Likevel er det nesten et paradoks for meg, at den offentlige person som har gledet meg mest med sine uttalelser i det siste, er en som ikke er demokratisk valgt: Kronprins Haakon Magnus. Kronprinsen har fortalt om hvordan hans oldefar, bestefar og foreldre så det som et prosjekt å bygge og samle Norge etter krigen, og å bidra til at landet ble bygget på en god måte. De har faktisk lykkedes i sitt prosjekt ! Kronprinsen og Kronprinsessens prosjekt, sier han, sikter mot en ny generasjon. Vi tenker globalt og ikke bare nasjonalt. Den største globale utfordringen er fattigdomsbekjempelse!

Kjære politiker! Tør du å ta opp situasjonen sett fra en traumatisert flyktnings ståsted, istedenfor å love milliardærene skattelette? Selv om flyktningen isolert sett "ikke er lønnsom"? Tør du å snakke om utdanning for alle de millionene av barn i verden som fattigdom stenger ute fra skolen - og ikke bare klimaet i Oslo-skolen? Selv om dette ikke kommer barna til velgerne i ditt fylke til gode? Tør du å foreslå tiltak for å redusere bruken av fossilt brennstoff? Selv om det betyr mindre oljepenger i statskassa? Tør du bruke din knapt tilmålte tid i en TV-debatt til å peke på de gode resultatene fra utviklingsarbeidet Norge bidrar i?

For vi har mange resultater å være stolt av internasjonalt. En liten organisasjon som Strømmestiftelsen berørte bare i fjor nærmere 3 millioner mennesker med vår virksomhet. Vi er enige om at berøring ikke borger for resultater, og vi må skjerpe resultatmåling. Men basert på våre norske verdier om solidaritet må vi finne løsningsmodeller i økt samarbeid med det lokale sivilsamfunn og det mangfoldige livet der. Norge spiller en stor og viktig rolle i mange internasjonale prosjekter og statsministeren har selv vært sentral i det svært vellykkede vaksinasjonsprosjektet GAVI. Hvorfor hører vi ikke deg ivre om dette i valgdebattene, Stoltenberg, mens Kronprinsen løfter de globale perspektivene hver gang han får sjansen?

Er det fordi Kronprinsen ikke står på valg 14. September?

Organisasjonene sliter med å nå ut til yngre mennesker

En studie utført av Charities Aid Foundation viser at yngre mennesker godt kan tenke seg å gi penger, men organisasjonene sliter med å nå frem til dem.

Strømmestiftelsen har satset på sosiale medier i flere år allerede, og har til nå samlet over 1000 medlemmer i Facebook-gruppa Fattigdomsbekjemper. I tillegg har nærmere 1000 personer blitt fan av Strømmestiftelsen på Facebook.
Strømmestiftelsen har sin egen YouTube-kanal povertybuster. Filmene viser hvordan Strømmestiftelsen bekjemper fattigdom over hele verden gjennom å tilby mennesker utdanning og mikrofinans.
Høsten 2008 arrangerte Strømmestiftelsen en filmkonkurranse på YouTube hvor bidragene tilsammen ble sett av over 200.000. Hvordan en av de to(!) vinnerne greide å få så mange seere kan du lese mer om her, og at de til sist fikk lønn for strevet.

Støtt oss ved å invitere vennene dine via Facebook, eller gi en enkeltgave her. Eller enda bedre, du kan bli fast giver.

La Restinga – med Charles Tjessem - verdens beste Latino kokebok

I den årlige konkurransen mellom alle verdens kokebøker har Norge og Strømmestiftelsen vunnet prisen for beste kokebok med mat fra Latin-Amerika! La Restinga - med Charles Tjessem ble kåret til verdens beste kokebok i klassen Best Latino Cuisine Book.

- Det er utrolig morsomt at en kokebok fra Norge blir kåret til verdens beste kokebok med mat fra Latin-Amerika, sier mesterkokken Charles Tjessem i en kommentar. - Jeg håper at prisen kan tilføre ungdomshuset La Restinga og det gode arbeidet Strømmestiftelsen gjør i Latin-Amerika ytterligere oppmerksomhet.

- Ja dette er svært kjekt. Det har vært et spennende og artig prosjekt, sier fungerende kommunikasjonssjef Olaf Gundersen i Strømmestiftelsen, og berømmer alle som har deltatt i prosjektet. - Men kanskje aller viktigst er det om denne prisen kan være med å sette mer fokus på barna og ungdommene i La Restinga som gjør så mye for å bedre sin egen og andres hverdag i Iquitos, sier Gundersen.

Gourmand World Cookbook Award avholdes årlig. Over 6000 kokebøker fra 107 land har konkurrert i forskjellige klasser om de høythengende prisene. I klassen for Best Latino Cuisine ble La Restinga tilslutt en av tre nominerte i lag med en bok fra Singapore og en fra Spania, men i Paris 1. juli ble La Restinga kåret som vinner i denne klassen. Dette er første gang en norsk kokebok vinner denne klassen.

La Restinga - med Charles Tjessem forteller historien om da mesterkokkene Charles Tjessem og Trond Svendgaard drar til verdens største jungelby, Iquitos, hvor ungdomshuset La Restinga holder til. La Restinga er en samlingsplass for byens gatebarn. Sammen med huskokken Erick byr de på festmat for barna fra Amazonas i en kokebok med et 50-tall fristende oppskrifter og gripende historier.

La Restinga er ført i pennen av kulturskribenten Hugo Lauritz Jenssen, kjent fra en rekke bøker og fra featurereportasjer i Dagens Næringsliv. Fotografiene er signert Tom Haga, en av landets fremste matfotografer, mens oppskriftene er signert verdensmesteren i kokekunst, Charles Tjessem, hans kollega fra Bocuse d'Or og kokkelandslaget, Trond Svendgaard, og La Restingas egen kokk, Erick Jhou Aguilar Lomas. Sammen forteller de en historie om håp og livskraft i Amazonas.

For noen år siden laget Charles Tjessem matboken Mestermøte fra La Paz i Bolivia. Boken ble skrevet av Kjell Arild Pollestad og fortalte historien om Alalay, et hjem for gatebarn nesten 4000 m.o.h. Boken ble oversatt til spansk og i Iquitos i Peru ble den lest av den unge huskokken Erick ved daghjemmet La Restinga. Da Erick siden fikk anledningen til å komme til Norge, var det hans høyeste ønske å få treffe Charles Tjessem. Han tilbrakte et par uker som lærling hos Charles & De i Sandnes, og sist vinter møttes de igjen da Charles tok med seg sin tidligere medarbeider fra Kokkelandslaget Trond Svendgaard til jungelbyen Iquitos for å lage kokebok med Erick.

Tilfluktstedet La Restinga er støttet av Strømmestiftelsen og royaltyinntektene fra bokprosjektet går til gatebarna i Iquitos.

Du kan kjøpe boken La Restinga her

Hvem gir du 50-øringen til?

Dagens Næringsliv melder at Norges bank vurderer å pensjonere 50-øringen. Nettavisen forteller at de finnes 500.000.000 i omløp. Suongirs blogg har mange glass med småpenger og vil starte en aksjon for å støtte en veldedig organisasjon. Bra forslag! Men la oss få pengene til å yngle! Resirkulering av investerte midler er også noe av mikrofinansens magi, og derfor effektiv hvis man ønsker å tilby fattige mennesker et verktøy de selv kan benytte for å kjempe seg ut av fattigdom. Derfor støtter jeg utviklingsorganisasjonen Strømmestiftelsen, som har satt hjelp til selvhjelp prinsippet i system. Jeg skal gi mine 50-øringer til en organisasjon som får innsamlede midler til å hjelpe stadig nye mennesker.

Jon Harald Balsnes

Suongirs blogg: AKSJON 50 ØRING

Takk til Lars Olav

På lørdag feiret Lars Olav bursdagen sin. Det var dekket til 47 gjester, men før maten ble alle gjestene fordelt på grupper for å gjennomføre en natursti. Det var fire poster - og på den ene så sto Fattigdomsbekjemper-banneret, kortene for innmelding og en Fattigdomsbekjemper t-shirt.
På posten stod det; "Gruppen utfordres til å skaffe så mange Fattigdomsbekjempere som mulig, her og nå, enten i egen gruppe eller ved å kontakte andre."
Gruppene tok utfordringen og i løpet av få minutter var det sendt mange sms-er til venner og familie, samt at flere av gjestene lot seg verve - eller økte givertjenesten med 50 kroner.
67 nye (og økte) Fattigdomsbekjempere med 47 gjester! Det er veldig bra - og gir Strømmestiftelsen økte månedlige inntekter på kr. 3.350,-.

Frimodige Fattigdomsbekjempere hjelper fler! Takk til Lars Olav - utfordringen er gitt videre.

Massiv støtte til Strømmestiftelsen

Vårt Land forteller om synkende inntekter og vanskelige tider for mange organisasjoner. Etter at Strømmestiftelsen gikk ut og fortalte om hvordan finanskrisen påvirker vårt arbeid, og hvordan dette får katastrofale følger for dem vi hjelper, har våre faste givere vist en massiv dugnadsånd.

Finanskrisen får katastrofale følger for dem vi hjelper. Våre faste givere har valgt å gjøre noe med dette.

Vi ba om at våre faste givere økte sitt faste beløp med 20 kroner pr. måned, slik at de som allerede er hardest rammet av finanskrisen, kan fortsette å få hjelp av oss, slik at de kan hjelpe seg selv.

3509 personer sagt ja til å øke sitt faste beløp. Mange har økt med mer enn 20 kroner, og den fantastiske responsen utgjør en økning på 1 244 773 kroner pr år!
- Dette er helt fantastiske tall, og vi setter stor pris på engasjementet, sier leder for seksjon for individuelle givere, Gro Justnæs Kiledal.
- Dette hjelder oss til å fortsette arbeidet for verdens fattige, og vi oppfordrer samtidig enda flere til å bli med på kampanjen.

Hvis du også ønsker å hjelpe oss å hjelpe, kan du fylle ut skjemaet eller ringe oss på 03002.

Her kan du også gi en ekstra gave, hvis du ønsker det.

Det er kun resultatet som teller

I internasjonal bistandsarbeid refereres det ofte til hva man har gjort, men sjeldnere om hva man har oppnådd. Et helhetlig kvalitetssystem for utviklingsorganisasjoner må først og fremst handle om målgruppen: Hvilken varig endring er skapt for de arbeidet dreier seg om, i tillegg til fokus på ledelse, de ansatte, prosessene og samarbeidspartnerne

Kommersiell sektor har i alle år vært opptatt av kvalitetssystemer, måling av resultater og det å ha et kundefokus. Min erfaring fra frivillig sektor forteller meg at det ofte mangler en helhetlig tilnærming til kvalitets- og forbedringsarbeidet: Man er liksom fornøyd hvis fjoråret ikke var bedre enn dette årets resultat.

Resultatfokus
Mange utviklings- og nødhjelpsorganisasjoner driver et fantastisk flott arbeid. Medlemsblad, årsmeldinger og nettsider formidler gjennom bilder og tekst de gode historiene som forteller at frivillig arbeid nytter, hjelpen kommer fram, mennesker blir gitt en rettferdig sjanse, levekår endres til det bedre. Slike historier rører ved følelsene våre, og historiene er viktige for å informere og skape engasjement som i neste omgang kan utløse aktiv handling og mobilisere stadig flere.

Utfordringen med denne måten å rapportere på fra frivillig arbeid på til givere og myndigheter er minst todelt:

Selv om den gode historien fra arbeidet er både sann og god, er den ikke representativ i statistisk forstand. Den gode historien velges ofte nettopp fordi den er god - den handler om suksess og sjelden om nederlag. Videre gir den gode historien en tilstandsrapport på ett gitt tidspunkt, og følger sjelden utviklingen over tid. Og for mange typer arbeid - blant annet bistands- og utviklingsarbeid - trenger man tid - mange år - mange tiår - for å kunne se og måle endring.

Den andre utfordringen er enda større: Vi i frivillig sektor har lett for å være langt mer fokusert på hva vi har gjort og bidratt med, enn på resultater av arbeidet vårt.
Noen forutsetninger må være på plass for å måle endring. For det første må man få fram en status: Hvordan er situasjonen akkurat nå? Aller helst bør man også få fram trender og utvikling fram til dagens dato: Hvor mange kan lese og skrive, og hvordan har utviklingen på dette området vært de siste ti år? Dernest må man etablere målbare mål før prosjektet igangsettes. Vi må i større grad endre vektlegging i vår rapportering fra å ha fokus på hva vi har levert og gjort, over på hva vi har oppnådd - for den fattige. Dermed blir kontekstualiseringen av resultatmålinger i fattige land avgjørende: Noen må på vegne av den fattige representere de som den viktigste "kunden" for oss som arbeider med fattigdomsutryddelse.

Involvering av ansatte, frivillige og givere
Rekruttering og videreutvikling av ansatte er et annet avgjørende suksesskriterium slik vi ser det. Det må settes dagsorden for personlig utvikling slik at de ansattes potensial blir realisert. I dette arbeidet hører det også med å forberede ansatte på tøffe men ofte nødvendige omstillinger både personlig og i forhold til strukturelle endringer. Den intellektuelle kapitalen som de ansatte representerer må anerkjennes som en konkurransefordel - som en avgjørende ressurs som kreves for de som vil lykkes. Vi må ta hånd om, belønne og anerkjenne våre ansatte og våre frivillige på en måte som gjør at de beholder og styrker sin relasjon og lojalitet til organisasjonen. Nye ideer fra grasrota har vi tatt alt for lett på i frivillige organisasjoner. Det er tross alt på grasrota det gror.

Ledelse
Også innen frivillig sektor må vi forutsette at visjonær og inspirerende ledelse kombineres med sterk målbevissthet: Vi må vite hvor vi skal. Målrettethet hos ledelsen må gå i tospann med motiverende tilstedeværelse. Ledelsen må på en lettfattelig og forståelig måte daglig evne å formidle hvor vi skal til ansatte, støttespillere, partnere, beslutningstakere og storsamfunnet.
Vi må ha ledere på alle nivå som både er rollemodeller og som leverer i tråd med forventningene. Ikke minst trenger vi ledere som leder gjennom selv å gå foran og være gode eksempler. I en verden der rammevilkårene stadig endres, også for oss i frivillig sektor, må vi demonstrere kompetanse, villighet og evne til nødvendige endringer og omstrukturering der dette er nødvendig i nærkontakt med våre ansatte og støttespillere, og samtidig holde fast på målet og oppdraget. Vi tror ledere i frivillig sektor først og fremst må være dyktige motivasjonsagenter som vet hvor de vil.

Prosesser, prosedyrer og kunnskap
Det er mange ting som skiller næringslivet fra bistandssektoren. En av de viktigste forskjellene er at man i vår sektor vanligvis ikke har aksjonærer som forventer avkasting av innskutt kapital. Men som profesjonelle, frivillige organisasjoner må vi på samme måte som næringslivet forsterke vårt fokus og engasjement for ledelse bygd på etablerte prosesser, prosedyrer og kunnskap. Gjennom etablerte prosesser og prosedyrer må våre retningslinjer, strategier, mål og planer implementeres - gjøres kjent, bli tilgjengelig og tatt i bruk.

Stadig læring, videreutviking og forbedring
Som i næringslivet, trenger også vi som utviklingsorganisasjoner en kultur for læring og stadig forbedring. 4H har i mange år gått foran med sitt motto "gjør det beste bedre!" - en forbedringskultur som først og fremst legger opp til konkurranse med en selv. Sentralt i ethvert forbedringsarbeid hører imidlertid også dette med å sammenligne seg med andre. Kontinuerlige målinger av resultater og evaluering av leveransen av tjenester og tilbud til våre brukere og medlemmer har vi dessverre sett alt for lite til innen bistandsarbeid.

Utvikling av samarbeidspartnere
Samarbeidspartnere er et sentralt begrep i ethvert kvalitetssystem. Her har vi også en vei å gå i frivillig sektor. Leverandører, partnerorganisasjoner, lokale og sentrale myndigheter, samarbeidspartnere, ressurspersoner, artister som vi har en mer eller mindre relasjon til, næringslivet - aktørene står i kø og undrer seg over at de bare hører fra oss når vi trenger deres hjelp og ytelse, og altfor sjelden ellers. Slik blir det ingen langsiktig merverdi av. Utvikling av forpliktende nettverk må dermed ha høyeste prioritet der man respekterer hverandre og deler ekspertise, kompetanse og kunnskap - bygd på felles verdier.

Tekst: Lars-Ivar Gjørv Foto: Strømmestiftelsen