Positive til bistand

Sist uke fikk vi presentert rapporten ”Holdninger til norsk bistand”. Rapporten er laget av SSB på oppdrag fra Norad, og sier ganske tydelig fra om at et stort flertall av oss, hele 87 prosent, er positive til norsk utviklingshjelp. Da målingene startet tidlig på 1970 tallet, var 72 prosent av oss positive til bistand.

Rapporten bør være svært hyggelig lesing for våre politikere og bevilgende myndigheter. Vi ønsker norsk bistand, og vi vil i alle fall ha det på nivå med det vi har i dag. Det er så å si ingen som vil fjerne bistanden.

Dette er positivt for oss som arbeider med utviklingshjelp. Norske kvinner og menn tror på det som blir gjort og spesielt på arbeidet som gjøres av de frivillige organisasjonene. De ønsker at vi skal dele med dem som har mindre enn oss, og at vi skal arbeide for at verden skal bli bedre sted for oss alle.

For at bistand skal virke må det stilles krav både til utøvere og mottakere. Våre bistandskroner må vise at de gir bedre levekår, mer skole, mer helse og mer utvikling for den enkelte mottaker. Uten det har vi bommet. 
At de stilles større krav til hvordan pengene forvaltes og at det kreves av oss at vi viser hvilken effekt og hvilke resultater utviklingshjelpen vår gir er positivt. Det må tas på alvor at bare seks av ti mener at bistanden vi gir gode resultater. 

Når statsminister Stoltenberg i et intervju i Aftenposten nylig tar til orde for en sterkere satsing på helse – så er det helt i samsvar med gode norske tradisjoner innen bistand. Helse og utdanning har vært og er bærebjelker i utvilkling i et hvert samfunn. Uten et skoleverk som fungerer svikter kommende generasjoner og uten et helsesystem som tar vare på de syke i samfunnet vil vi ikke ha en arbeidsfør befolkning. Dermed uteblir økonomisk vekst og fremgang. Familier har ikke inntekt og barna ingen skole.

Som utviklingsorganisasjon må vi hele tiden stille spørsmål om det vi gjør gir de resultatene vi ønsker å oppnå. Oppnår vi ikke det vi ønsker ed et god grunn til å justere kursen. Og noen ganger kan det være grunn til å spørre om det er noe vi kan ta bort for at noe annet kan vokse frem.

Det har aldri vært bortkastet tid å lytte til mennesker. Bistandsorganisasjoner har ofte blitt kritisert for ikke å lytte, og å ikke forankre prosjektene i lokale behov og politiske beslutninger. Rapporten viser at det her i landet er svært positive holdninger til bistand. En debatt om hvordan vi prioriterer og hvordan vi kan gjøre bistanden bedre vil være svært ønskelig.

Øyvind Aadland
Generalsekretær Strømmestiftelsen

Om mye snø og lite brød

Snøen smelter og sola varmer mer og mer.

I skrivende stund er det mars, og allerede er dagene snart fem timer lengre enn i januar. Vi hører at noen av fuglene har våknet til liv etter en lang vinter med snø og is fra midten av november!

Det har forresten også vært en vinter med mye snakk om glatte fortau og dårlig brøyting. En morgen var det en reportasje på P1, der ei dame uttrykte seg i harde ordelag om den dårlige brøytinga og de store problemene med all denne snøen, som det snart ikke gikk an å leve med. Dessuten burde vi slutte å sende alle disse pengene ut av landet; det var sannelig behov for å bruke mer penger her hjemme, så vi ikke skulle slite med all denne snøen!

Kan hende dette var en berettiget ytring over at vi er lei av vinteren, og at vi nå ser fram til sommer og et litt enklere liv. Samtidig provoserte dette meg, og satte tanker i sving i forhold til hva vi sutrer og klager over. Nå er snart snøen smeltet, men denne vinteren har det vær flom og naturkatastrofer mange steder i verden. På grunn av dette er matvareproduksjonen sterkt redusert. Millioner av mennesker møter nå våren med virkelige problemer.

Tall fra Verdensbanken viser at matvareprisene har skjøvet 44 millioner mennesker ut i fattigdom siden juni, og at de høye prisene har ført til større økonomisk ubalanse.

Samtidig har over 100 europeiske og internasjonale organisasjoner, ledet av World Development Movement, undertegnet et brev der de advarer G20 om finansmarkedenes spekulering i mat- og råvareprisene.
Den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs, tidligere ansvarlig for FNs tusenårsplan, sier verdens rikeste land nå må innfri løftene. I et innlegg i Financial Times viser han til at G8 i 2009 lovet 22 milliarder dollar over tre år til et globalt fond i Verdensbanken for jordbruk og matvarer. I høst var det kun kommet inn 350 millioner dollar.

Sachs peker på at president Barack Obama sliter med å få Republikanerne i Representantenes hus til å bevilge penger, at Frankrike har kuttet i bistandsbudsjettet, og at Italia er i politisk krise. Derfor vender økonomen blikket østover, og håper at Kina – med sitt enorme overskudd – kan stille opp.

Vi har gått inn i 2011 med omkring 1 milliard underernærte mennesker. Og igjen er det de fattigste som får størst problemer med en økning av matvareprisene på mer enn 15 prosent.

Kjære venner. Vi ønsker å arbeide langsiktig for å utrydde fattigdom. Det er vår visjon, og det skal vi arbeide hardt for også i år.

De stadig økende matvareprisene viser hvor viktig det er å utvikle bærekraftige løsninger for at våre fattige medmennesker skal få dekket et så basalt behov som mat på bordet. La oss sammen ta et ekstra løft i år, for å hjelpe folk til å skape verdier som kan gjøre dem litt mindre sårbare.

Hos oss smelter nemlig snøen, og dagene blir lengre og lengre...

Øyvind Aadland
Generalsekretær