Renter – en nødvendighet

Rente i en mikrofinansinstitusjon ligger mellom 15 og 80% på verdensbasis. Den er ikke den samme og det har sammenheng med flere faktorer: Regulering fra myndighetenes side, som har vist seg å ikke være heldig for verken kunder eller institusjoner, konkurranse i markedet og den generelle sammensetningen av rentekostnaden som blant annet bygger på inflasjon i landet.

Rente for utlån er generelt satt sammen av tre komponenter:

Kapitalkostnad

Det koster å skaffe kapital for utlån. Enten må de som skal låne ut penger betale rente til de som sparer for å bruke kapitalen til utlån. Et annet alternativ er å låne penger fra andre institusjoner og selv betale renter på lånet. En tredje løsning er å investere pengene og dermed betale avkastning til investor.

Risikotillegg

I risikotillegget må man ta høyde for endringer pengeverdi, inflasjon, renter osv. I flere land i det Globale Sør er inflasjonen langt over 10 %, noe som må dekkes av den totale rente.

Transaksjonskostander

Det er først ved transaksjonskostnadene at mikrofinans skiller seg særlig fra renter vi møter i banker. Transaksjonskostnadene er høyere nettopp på grunn av mikrofinansens egenart. Beløpene som lånes ut er små. Et lite lån krever like mye arbeid som et større. Kostnadene ved et lite lån vil derfor være forholdsmessig mye høyere enn ved et stort. Dermed blir andelen av renten høyere. I tillegg tilbys mikrofinans i rurale strøk hvor det kanskje ikke i utgangspunktet er lønnsomt. De som jobber i en mikrofinansinstitusjon drar til kunden både for å motta nedbetaling og for å gi ut lån. Dermed sparer kunden tid i forhold til å dra til institusjonen, men betaler for dette gjennom renter.

I spare- og lånegrupper, deltakerstyrt mikrofinans, har man ikke har ekstern kapital og gruppen sparer for så å låne ut det de har akkumulert seg imellom. Gruppene bestemmer selv hvilken rente de vil sette. Her er renten ofte 60 % per år. Riktignok går alt de får inn på renter tilbake til gruppa, men deltakerne har ikke noe problem med å betale tilbake lånene og renten.

Det er imidlertid ikke sånn at renten i Norge alltid er så lav den heller. Om man betaler med kreditt når man handler varer, er renten som oftest mellom 30 - 60 %.

Det aller dyreste lånet for en som er fattig, er det lånet hun eller han aldri fikk. Rentespørsmålet handler om tilgang til en vare. Alternativene til de fattige er ikke at de kan gå i banken og få lån. I beste fall finnes det en lånehai i det lokale samfunnet som kan låne ut penger. Rentene hos lånehaiene er som oftest individuelt tilpasset og ender ofte langt utover 100 %. I tillegg er det reell fare for livet dersom man ikke klarer å betale.

Vi skal alltid jobbe for å forbedre arbeidet vårt og hele tiden holde fokus på vårt mål: Strømmestiftelsen skal utrydde fattigdom. Mikrofinans er et virkemiddel. Og for dyrt eller ikke, fra 1997 - 2007 klatret 1 million mennesker ut av ekstrem fattigdom ved hjelp av mikrofinans. Da må jo noe fungere.

Anja Elise Øijordsbakken Husebø er mikrofinanskonsulent og fattigdomsbekjemper sammen med Strømmestiftelsen.

Fieldtrip Zanzibar - spare og lånegrupper

I denne sammenhengen betyr fieldtrip at en gruppe med mennesker fra en eller annen organisasjon eller flere, gjerne et lite følge hvite, stues i en minibuss som forbausende ofte er hvit for å se på hva som skjer der ute i feltet, der hvor prosjektet er.

Ofte må vi kjøre i timer og gjerne også gå litt på stier hvor bilbeltet er greit å ha feste for å i det hele tatt bli værende i setet. På veien er vi til skue for kvinner, menn og barn som stopper opp, sitter langs veien og kikker like mye på oss som vi kikker på dem.

Vi kom frem til en åpning mellom trærne hvor det satt ca 30 kvinner i en ring. Under seg hadde de lagt matter for å beskytte seg mot jorda. Vi ble ønsket velkommen med ord og klapp og satte oss lydig ved enden av ringen under et stort mangotre som kastet skygge på oss. Vi var alle utstyrt med en toliters flaske vann hver. Egentlig ikke uutholdelig varmt, men så fuktig at huden føles klissete. Deretter begynte moroa. Vi, åtte mennesker fra Mozambique, Tanzania, Egypt, USA, Sør Afrika, Irland, Tyskland og Norge, satt rolig og obeserverte det som foregikk.

Dagen før hadde denne internasjonale gruppen møttes på kurs. Vi var på kurs for å lære mer om en spesifikk metode innen mikrofinans man kan kalt spare og lånegrupper, Community Managed Microfinans. Denne formen for mikrofinans baserer seg på sparing i gruppe. Alle medlemmene i gruppa, 25 ca, møtes ukentlig og sparer et lite beløp. Fra sparingen kan man så låne penger til det man måtte ønske. For pengene man låner betaler man renter. All rente går tilbake til gruppa. Dermed formerer og forenter pengene seg hos de som sprarer.

Kostnaden ved å drive en slik gruppe er lav, og utstyrsmengden er minimal: en metallboks, hengelåser, kanskje en liten notatbok, men ellers ikke særlig mer. Boksen er utstyrt med låser hvor hver nøkkel oppbevares hos ulike mennesker og boksen hos en annen. Det er faktisk ganske genialt. I en gruppe vi hadde som case hadde medlemmene spart ca 90 USD og tilbake hadde de fått 140 etter ett år, som her er mye penger. Det betyr en rente på over 50 % økning av pengene i løpet av året. Etter ett år med sparing og lån, om man vil, deles hele potten ut. Så satt vi der da og så på at de samlet inn penger.

Ikke kom her og si at de fattige ikke kan spare. En etter en kom de frem og la sin sum i plastikk boksen som stod foran damen som var ansvarlig for å telle opp. Ett par barn var med sine mødre og lekte i midten. På veien ved siden av passerte flere okser med kjerre bak. En mann suste forbi på motorsykkel og kvinner gikk forbi med store bokser på hodet. Alle som satt i ringen sparte sine beløp. Deretter ble det spurt om noen ønsket lån. En ønsket dette. Hva skulle pengene brukes til: Kjøpe en stor sekk med mel og dele den inn i små som igjen skulle selges. Innvilget. Penger ble nøye talt opp og delt ut. Jeg ble kalt frem. Jeg fikk beskjed om jeg måtte dele ut pengene og ønske lykke til. Lydig repeterte jeg ordren om å betale på tiden på Swahili. Vi klappet tre ganger tre klapp. Pengene ble samlet, boksen låst og det var tid for spørsmål. Det manglet ikke på dem og medlemmene reiste seg fra bakken og svarte villig. Vi måtte videre til neste gruppe, men først klappet vi enda en runde. Men før vi kunne dra var det gave tid. Kokosnøtter ble hentet frem. Ikke sånne brune, hårete, men store grønne. Toppen ble kuttet med en kniv som egentlig lignet mer på en sabel. Og så stod vi der med hver vår svære kokosnøtt og drakk.

Siste spørsmål fra vår side var stilt, og så kom egentlig dagens beste spørsmål: Hvorfor kom dere hit? Og da var det så utrolig deilig å kunne svare: Fordi vi ville lære av dere. Fordi det dere gjør her er så bra at vi ville lære og kanskje kan vi bruke dette dere gjør andre steder. Da klappet vi igjen.

Anja Elise Øijordsbakken Husebø er mikrofinanskonsulent og fattigdomsbekjemper sammen med Strømmestiftelsen.

Fra fattigdom til frihet - Dag 4

Elisabeth Knutsen. 4. og siste dag.
Denne dagen skulle vise seg å bli selve Håpets dag. Etter at vi har gjennomført siste etappe av Hjertevenn fotografering ved hovedkontoret i Jamii Bora, svinger en bil inn porten., ”Mamma Ingrid”. Hun støtter seg til to krykker, med gips på det ene beinet etter en alvorlig fall ulykke i november i fjor.

Begge beina i den ene foten brakk tvers av. Situasjonen var alvorlig. I flere uker lå hun på sykehus, sterkt forkommen, etter stort blodtap og omfattende medisinering. Rundt sykesenga var der medlemmer og ansatte fra Jamii Bora konstant. De ba, sang salmer. Til slutt ble det så mye folk at sykesøstrene måtte lage et kø-system. Etter hvert som formen ble bedre drev Ingrid Jami Boora fra sykehussenga.

”Men nå er jeg i form”, sier hun mildt, i det hun retter ut gipsfoten på en skammel under bordet. Vi er invitert til kontoret hennes. 1 time med Ingrid Munro, hun som startet det hele. Dette har vi sett frem til. Grunnen til at Ingrid kan si at hun er i form, tross smerter og et sår i beinet som ikke vil gro, er at hun bare har bestemt seg for å ekskludere alt under kneet fra seg selv. ” Ikke er jeg idrettsutøver, og ikke har jeg en jobb som krever at jeg er på to bein. Da har jeg ikke tid og ønske om å ta hensyn til det. Jeg er på etterskudd allerede. Tidspunktet da jeg falt var en veldig travel periode pga overgang til nytt datasystem”, skjønner dere, sier hun. ” Uansett har ingen råd til å telle timer her.” Dersom vi skulle fulgt vanlige overtidsbetemmelser, hadde det ikke vært noe Jamii Bora. ”

Ingrid krever mye av sine ansatte, men krever enda mer av seg selv.Hun forklarer og forteller, om den omfattende og fantastiske organisering av de nesten 70 000 lånene, om sine ansatte som alle har hatt sin oppvekst i slummen, om håp, tro på mennesker og filosofien bak Jamii Bora.” Jamii Bora handler om tro på menneskers talenter og hardt arbeid. Vi vil ikke at dere skal synes synd på oss. Vi vil at dere skal satse på oss og investere i oss. Mange mennesker har en tendens til å se på fattige mennesker som mindre begavede. Ofte har hjelpeorganisasjoner i Vesten underbygger dette gjennom å appellere til givere ved å fremstille folk bl.annet i Afrika som hjelpeløse og stakkarslige. Dette er feil. De fattige er flinke og begavede mennesker som alle andre. Det er Jamii Bora et godt eksempel på ”, sier hun.

Ingrid er en tøff sjef. Hun godtar ikke at folk gir opp. ”Når du ser elendigheten mange av våre medlemmer befinner seg i, er det lett å forstå at de ofte opplever hverdagen som vanskelig å problematisk. Noen ganger kommer de til meg for å legge frem situasjonen sin, når alt ser svart ut. Da pleier jeg å sammenlikne problemene deres med et fjell. Når du står foran et fjell har du tre muligheter: Du kan starte den lange og tunge klatringen over det, du kan finne en lengre vei rundt det. Eller du kan rett og slett bare flytte fjellet.”, sier hun og smiler.
Jeg blir sittende og tenke…Etter hvert som Ingrid prater, går det opp for meg at det er nettopp dette det handler om i alles liv ”å flytte fjellet”.Det går også opp for meg på hvilken underlig og sterk måte den verste smerten og den største gleden kan gå hånd i hånd, så vel som i Mathare slummen, som i Norge.

Hva er lykke? Flere ganger i løpet av de siste dagene har det slått meg hvilken glede de fattige menneskene har når de møter oss. Ingrid forklarer det slik :” Jamii Boras medlemmer er glade fordi de i dag har noe som de ikke hadde i går, og at de i morgen vil få noen som de ikke har i dag.”

Møtet med Ingrid tar to timer. Det er vanskelig å forklare summen av tanker som går gjennom hodet mitt i det vi forlater kontoret hennes og setter oss i bilen på vei mot Kaputei sletta. For første gang på turen har jeg problemer med å sette ord på hva jeg føler… enorm glede, takknemlighet, og en undring over at nettopp jeg skal få lov til å formidle dette videre…. Det blir en stille lunch..

Dette er Håpets dag. Etter hvert som vi forlater støvet, trafikken, eksosen og fattigdommen, og omgivelsene skifter til kilometerlange sletter, grønn vegetasjon, sebra og impala som beiter langs veikanten, er det som om jeg kjenner frihetsfølelsen sterkere og sterkere. Tanken på hva de hardt arbeidende Jamii Bora medlemmene vil føle, når de selv forlater fattigdommen på vei mot Kaputei sletta og den nye boligdrømmen, er ufattelig. Der, langt borte, med Ngong Hills i bakgrunnen ligger det ”lovede land” og venter på dem som har valgt å holde fast på stigen og nå øverste trinnet..

I dag er vi så heldige å få en smak av det som venter dem. Vi tar av fra hovedveien og starter turen over jordene. ” Et under at bilen fremdeles henger sammen,”, tenker jeg i det Toyotaen dunker ned i et par steiner på den humpete kjerreveien. Men mine bekymringer er snart glemt.Ut av ingenting, ser vi plutselig et lite arbeidsområde i det naturskjønne landskapet. Noen hus, et stort tun og en haug med ferdigproduserte blokker og taksten rundt på alle kanter. Bilen svinger inn på plassen, og i solsteken blir vi møtt av en herlig glad gjeng med syngende damer ”Karibu, Karibu, -velkommen, velkommen!”Sjelden har jeg sett slik en glede, stolthet og varme. Dette er arbeidsjern. Dette er de som for kort tid siden levde et meningsløst liv i slummen. Nå bygger de Kaputei, miljølandsbyen som til slutt skal bestå av 2000 hus, infrastruktur, skoler, sykehus. De er 75 stykker som bor og arbeider her. Ingen hus er bygd enda, men produksjon av materialer foregår for fullt. På akkord. Kvinner og menn. Her lever de som en familie.

Ved hjelp av svært tradisjonelle metoder, spader, plastbøtter, rå muskelkraft og minimalt med maskineri, jobber de. Arbeidsdagen er egentlig slutt når vi ankommer. Men for at vi skal få et innblikk i produksjonen, starter de opp igjen. Trinn for trinn, blir vi ledet gjennom prosessen. Det er et syn. Ufattelig imponerende. Til slutt samler vi alle 75 til fotografering. De tar med seg hakker, spader, takstein, murstein, synger og danser ute på plassen.
For en avslutning på Kenya oppholdet! I det vi kjører over markene tilbake, ser jeg for meg en av de fattige alenemødrene fra slummen, snart sitte utenfor det nye huset sitt og nyte solnedgangen over Kaputeisletta, mens barna leker i nabolaget.

Til slutt..

Inntrykkene fra Nairobi skulle komme til å bli et vendepunkt. Før jeg dro, hadde jeg blitt fortalt at mange av dem som tidligere hadde fortatt en reise hit, gjennom slummen, til MYSA og Jamii Bora, hadde satt en ny tidsregning for livet sitt, ”før” og ”etter” Nå vet jeg selv hva nettopp det innebærer, og selv om jeg var forberedt på at møtet med Kenya ville sette varlige spor, har denne uka vært sterkere og tøffere og enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Livet har fått en ny dimensjon. Jeg er ydmyk og veldig takknemlig.

I løpet av fire dager, har jeg fått reise gjennom bunnløs fattigdom, til kamp og hardt arbeid i to velorganiserte og flotte partnere, Jamii Bora og MYSA, for så å oppsummere selve Håpet sammen med 75 dansende arbeidere på Kaputei sletta. Strømmestiftelsen har satt seg som mål å utrydde fattigdom, under hovedparolen ” Det nytter!”To ord. ”Det nytter!”. Det er litt av en bagasje å ta med seg hjem, det…

Fra fattigdom til frihet - Dag 3

Elisabeth Knutsen. Tredje dag..
Det er tidlig morgen, og vi er på vei til nok et møte med en av våre partnere i Nairobi. Jamii Bora. Navnet betyr ”den gode familie – de beste familier”. Jamii Bora er en organisasjon som ble startet av den svenske arkitekten Ingrid Munro for litt over tre år siden. Etter mange års arbeid i Kenya, hadde hun høstet nyttige erfaringer.”Ikke noe menneske har noen gang kommet seg ut av fattigdom ved hjelp av gaver”, sier hun. ”Hvis du gir en fattig en gave den ene dagen, er han like fattig den neste”.

Jamii Bora startet ved at hun tilbød 15 tiggere muligheten til å spare. ”Dersom dere sparer en shilling, skal jeg sørge for å finne noen som kan låne dere det dobbelte”, sa hun. De tok henne på ordet og Jamii Bora har i dag nesten 70 000 stolte medlemmer, først og fremst fordelt på de 7 største slummene i Nairobi. Antallet øker stadig, og ingen vet hvor det vil ende.

Det er mennesker som har fått en sjanse til å bevise og utvikle sine ferdigheter og talenter. Gjennom små lån og spareordninger, kan de sakte men sikkert arbeide seg selv ut av fattigdommen. Ingrid Munro pleier å si at ”å hjelpe seg selv ut av fattigdom, er som å klatre opp en stige. Jamii Bora er stigen, men klatre må de gjøre selv”

Og de klatrer.. og de lykkes. Mennesker som for kort tid siden var tiggere på gata, er i dag ledere for større foretak og har flere ansatte. De ansatte i Jamii Bora har alle vokst opp i slummen, og fungerer som levende håp for dem som allerede strever ved første steg på stigen. Det er mulig, men du må jobbe hardt. Noen har tro på deg.

Etter å ha oppvokst under forferdelige forhold i slummen, er drømmen om en permanent bolig noe av det viktigste for dem som er på vei ut av elendigheten.Derfor har Jamii Bora kjøpt et eget landområde utenfor Nairobi. Her skal det bygges en miljølandsby med 2000 hus, Kaputei, blant annet ved hjelp av støtte fra bedrifter i Norge. Dem som har jobbet hardt, og tilbakebetalt minst tre lån, kan søke om å få nytt lån til denne boligdrømmen.

Vi får en hyggelig velkomst på hovedkontoret til Jamii Bora. Deretter drar vi ut til lokalkontorene i slummen for å ta bilder til ”Hjertevenn-prosjektet” vårt. Meklerfirmaet ABCenter har nettopp startet en verve – kampanje blant de ansatte der hjemme, og noen av barna som i dag har møtt frem med foreldrene sine, vil forhåpentligvis kunne bidra til at enda flere får anledning til å ta del i drømmen om Kaputei …i Norge i tiden fremover.Det er et fantastisk syn som møter oss i det bilen svinger inn den ene porten.Et 50 talls barn, har pyntet seg i det fineste de har for å ta del i begivenheten denne dagen. Det er ikke fritt for at vi føler oss litt ydmyke i det vi går gjennom mengden med kamera og tavle for å registrere de fremmøtte etter navn, og prosjektnummer. Vi forklarer og forteller, hvem vi er, hvorfor vi er her, om Hjertevenn og givere i Norge. Noen smiler, andre er fryktelig sjenerte. Noen av de minste barna har aldri sett ”hvite” mennesker før, og starter resolutt å gråte.. i frykt.Etter 150 vellykkede bilder, vil de ansatte spandere lunch på oss i en av kafeene i slummen. Etter å ha inspisert menyen og de skitne lokalene forstår vi at vi av helsemessige årsaker ikke har noe annet valg enn å takke høflig ”nei”. Jeg har aldri vært lykkeligere.

Turen går videre til neste Jamii Bora kontor i Soweto slummen. Her blir vi møtt av et hundre talls barn og foreldrene deres til fantastisk velkomstsang før vi organiserer ny bildetaking og registrering.En myndig dame leder an. Med kløkt og respekt får hun orden på den store folkemengden. Senere får vi vite at hun har vokst opp under ufattelige forhold, og at hun var ekstremt sjenert da hun ble ansatt i Jamii Bora. Men de trodde på henne. Nå er hun et av de mange bevisene på at mikrofinans gir enkeltmennesker sjanse til å ta ansvar for egen utvikling.

Fra fattigdom til frihet - Dag 2

Elisabeth Knutsen. Andre dag…
Langs ”dancing roads” beveger vi oss mot området hvor dagens høydepunkt i utspiller seg. Det er lørdag og kampdag i Mathareslummen. I alt 17 000 barn og unge fordelt på over 1000 fotball lag, er med i MYSA (Mathare Youth Sport Assosiation) som støttes av Strømmestiftelsen.Vi blir møtt av et yrende liv, en stor grusbane og hundre forventingsfulle barneøyne følger spent med på de største guttene som varmer opp med rytmer og klapping der ute. Drømmen deres er å spille seg inn til et av lagene som får dra til Norway cup. Uttaket til sommeren har allerede startet, og i dag skal to heldige få sitt svar.

Vi treffer to av guidene fra dagen før, og tar diskret frem en båndopptaker for å spørre om vi kan få en stemningsrapport, litt sang og et intervju med noen av spillerne. De to er trenere for hver sitt lag som skal spille mot hverandre. Dvs. de er mer enn trenere. For som en leder i MYSA har du også et stort sosialt ansvar. Du henter ut barna fra slummen, forhandler med foreldrene om å få lov til å la dem få være med, og må bringe dem tilbake i god behold. Du skal motivere, være et sunt forbilde slik at dine medsøsken ser andre alternativer enn dop og prostitusjon. Du skal formidle håp.Mange av dem som i dag er engasjert som frivillige er selv blitt reddet ”i siste liten”. Den ene av trenerne forteller at han allerede som 12 åring selv hadde startet med narkotika. ” Så kom det en større gutt, og ba oss bli med å danne et fotball lag.” Lets do something else, let’s play football”, sa han.”Etter den dagen har livet mitt vært MYSA”, konstaterer han, og forteller at han nå prøver å formidle de samme opplevelsene som han fikk av sin trener.”Hva ville livet ditt vært uten MYSA?,” spør jeg. ”Jeg hadde ikke hatt noe liv”, svarer han og fortsetter ” Vet du?, Treneren min den gangen spiller i dag på Mathare United.”Smilet går fra øre til øre. Øynene lyser av stolthet.Foruten å bli tatt ut til å spille Norway Cup, er drømmen om en plass på selveste Mathare United et gyldent mål de alle deler.

Men veien mot toppen er lang. I dag er det kampen mellom Manpool og Nastas som gjelder. Den ene av guttene gir oss den enkle forklaringen på navnevalgene:Treneren er fan av både Manchester United og Liverpool, og Nastas er mellomnavnet til Bob Marley. Det sier seg selv.

Et 50 talls gutter venter spent på kampstart. Nastas er forberedt på å tape. Treneren forklarer at det er et ferskt lag, og at han fremdeles må jobbe hardt for å få beholde troppen han har samlet. I dag skal han spandere is på dem etter innsatsen. Uansett resultat.

Hovedinngangsporten og utgangspunktet for MYSA er fotballen. Gjennom jevnlige møter, treninger, utfordringer får barna og ungdommene noe å leve for. For å bli medlem må du oppfylle sosiale plikter, blant annet ”Garbage cleaning” i slummen hver lørdag sammen med laget ditt. Hver spiller har sitt kort, og en får påført poeng etter hva en bidrar med. De sosiale poengene er minst like viktige som selve fotballen. Du kan være en så god fotballspiller du bare vil, men hvis du ikke har bidratt med søppelrydding, frivillig innsats og har høy moral, har du ingen sjanse til å nå toppen, Mathare United eller Norway Cup.Det sier seg derfor selv at de få som virkelig når gjennom, bærer med seg et kvalitetsstempel, en ære og et ansvar som er enormt.

Hva skjer med dem som besøker Norge, hva slags effekt har det på miljøet og dem selv når de vender tilbake til slummen?, lurer jeg.Når en har sett den brutale virkeligheten og livet deres her, virker det rått og nesten uetisk og skulle tilby barna tre uker med luksus og overflod hos oss, for så å sende dem tilbake til skur og bunnløs fattigdom.Treneren for Manpool må medgi at det er en tøff overgang for dem som får reise. ”For mange er Norge et hellig ord, selve symbolet på det gode, men ingen vet jo egentlig hva som venter dem. Når de kommer tilbake har de med seg treningsdrakter, sko og lommepenger, og i begynnelsen er de veldig fornøyde. Men etter hvert som hverdagen kommer, er det mange som blir stresset og deprimerte”, sier han.Likevel er han ikke i tvil om at det er riktig. Det betyr enormt. De har med seg håpet. Håpet om noe bedre, om at det finnes muligheter. Dessuten bærer de meg seg et kvalitetsstempel som de vet de plikter og forvalte.Kort tid etter at de er kommet tilbake i slummen, forventes det at de engasjerer seg i det frivillige arbeidet. Det forventes at de går ut for å lete etter nye lag som kan trenes.Dette er MYSAs ånd. Det er dette som driver arbeidet videre. Æren og respekten.Draktene og skoene fra Norge regnes som felles eie. Alle låner av hverandre i broder ånd.

Det er en tøff kontrast til dagens syn på grusbanen. Barbente føtter, slitte skjorter… Noen er heldige og har en utslitt sko på skuddbeinet. ”For at det skal bli rettferdig, spiller ingen under 14 med fottøy, forklarer treneren. Ballen er utslitt. Utenfor kampområde ser vi noen av barna trikse med en tøybylt, sammenbundet av bast tråd.Men engasjementet og innsatsen er det ingenting å si på, verken blant spillere og tilskuere.Noen skuler bort på oss og syns visst vi er veldig merkelige, i det vi synger og jubler over målet fra sidelinja. Sjenerte blikk. Undrende blikk. Og brede smil.Den ene av guidene fra i går, forteller oss at barna og ungdommene gjerne vil ta kontakt med oss, men at de ikke tør. ” They respect you. They are so happy that you are here so they can do nothing but smile. They cannot speak to you because their hearts are filled with so much love”, sier han.

MYSA er en organisasjon med ca 70 ansatte, og et hundretalls frivillige ledere. Hvert år mottar de betydelige midler i støtte fra Strømmestiftelsen. Fotballen er inngangsporten. Men MYSA driver også AIDS informasjon, oppsøkende arbeid i fengsel blant barn for å få dem tilbake til foreldrene og for å gi dem mat, kultur og dansegrupper med mer.

Jeg står ved grusbanen med gårsdagens vandring gjennom slummen friskt i minne, og ønsker så sterkt at jeg kunne få lov til å dele denne fantastiske gleden med alle der hjemme. Det må oppleves. Det er en merkelig blanding av å føle seg heldig, privilegert over å få være med på noe så stort. Samtidig frustrerende over at giverne der hjemme ikke får anledning til å se det de er med på. Hvis de bare visste…

Kampen mellom Manpool og Nastas er ferdigspilt. Og ganske riktig, det var førstnevnte lag som stakk av meg seieren. I det vi setter oss i bilen ser vi Nastas trener stolt rose sine spillere for innsatsen. Isen venter.

Fra fattigdom til frihet - Dag 1

Problemer kan være store som fjell. I løpet av noen dager i Nairobi sammen med Strømmestiftelsen, opplevde jeg (Elisabeth Knutsen) at fjell lar seg flytte. Det gav meg et nytt perspektiv på livet.
Første dag…

Stanken av urin, svette, brent søppel og kloakk, slår i mot oss i det vi krysser veien og ser ut over dalen av bølgeblikk. Endeløse kilometer med slum. Varmt. Fuktig. Sanseinntrykkene er voldsomme og fullstendig uten referanser til noe jeg har kjent tidligere. Støvet ligger tett over takene, og bilene raser forbi i en sky av bensin eksos og støv.4 guider, 4 unge gutter skal være våre vakter gjennom området. De ble født her, og vokste opp i en hverdag som kun går ut på en ting, nemlig å overleve. Sammen med 750 000 andre har de delt sin skjebne i Mathare, det nest største slum område i Afrika. Her blir de født. Her lever de sine liv. Her dør de.

Det er som å være med i en film. I det vi beveger oss inn blant skurene, glir bilder og historier forbi, og du har lyst til å trykke på ”stopp –knappen” før det egentlig har begynt. Jeg har ikke sjanse til å ta til meg alle detaljer, men må ”sile” for å kunne fordøye de sterke inntrykkene. Guttene forklarer og forteller. Vi kommer fra to forskjellige verdener. Likevel tar de kontakt med oss som om vi var gamle kjente. Praten går lett. Det er umulig å vite hvilke spørsmål du kan tillate deg å stille. Hvilke fremtidsplaner har du ? Hvordan har det vært å vokse opp i slummen , hva har vært verst? Du føler deg bare dum.“Life is hard, but we have hope. We pray.”, sier den ene av dem.Håp? Her? Det virker ufattelig. Absurd.

I det du sleper deg gjennom sand, støv, leire, søppel, og prøver å huske hva du selv sist anså som et problem i ditt eget lille liv, lurer du på hva de tenker i det de ser tre, rike, hvite mennesker med fotokamera rundt halsen på ”safari” gjennom hjemmene deres. Vel vitende om at vi tre kan dra derfra, bli rene, få mat og leve våre vestlige liv videre. Hvorfor er det så tilfeldig? Vi er vinnere i livets lotteri. Vi kan kjøre bort fra stanken, foreldreløse barn, kampen for å overleve. Vi er så usannsynlig heldige.Skamfull over at jeg kvier meg til å ta folk i hånda, i frykten for å bli skitten.

I dag er det sol. Men når det regner blir hele område til et eneste stort gjørmehull. Det skitne, infiserte vannet renner inn i skurene deres. Det trommer på blikk takene og redselen sprer seg. Tidspunktet og bråket som følger med, er nemlig passende for dem som vil gjøre innbrudd og ran. Innbrudd i skur hvor der ikke fins noe å stjele. For et liv.. Vi åler oss gjennom trange smug. Skittentøyvask og matlaging i midten av ei renne på de halv meter brede stiene mellom husly, skopussere, second hand shops og skitne vannreserver. Her skjer alt overalt samtidig.. Vi balanserer for å ikke tråkke midt i gjørma. Hygiene er fullstendig fraværende. Ikke alle betaler 1 shilling for å kunne gå på do i en falleferdig illeluktende rønne uten dører, en ruin av sement. Da gjør de det andre steder.

Unger overalt. Noen av dem er bare 2-3 år gamle, forlatt av mor for dagen fordi hun er dradd for å skaffe mat eller for å prostituere seg. Små barbeinte føtter tråkker seg vei gjennom plast, glassbrådd og søle. De har ikke noe liv. De har ikke noe verd.En av guidene er blitt far…igjen. Etter overtalelse fra MYSA (Mathare Youth Sport Assosiation), har han valgt å ikke forlate mor og barn. Virker fullstendig uinteressert i sin nyfødte, ei nydelig 3 mnd gammel datter, surret i noen gamle tøyfiller.

Hjemmet er et 8 kvadratmeter stort blikkskur. Her bor de fire stykker. Lufta dirrer, stanken er uutholdelig, en sofa og en seng er alt de har. Ellers ingenting. En kvinne i vårt reisefølge, som har blitt fullstendig betatt av den lille, spøker med at hun gjerne vil ta med seg datteren deres fordi hun er så nydelig. ”Værsågod, bare ta henne,” sier begge foreldrene uten betenkningstid. Jeg er usikker på om jeg hører riktig. Så enkelt? Hvor er menneskeverdet? ”Vi ønsker deg alt godt i livet, lille venn,” forstetter hun. Jeg merker klumpen i halsen og ei tåre på vei nedover kinnet. Det er så meningsløst. Det er så umenneskelig. De lever som dyr. Diskusjonen om Nestle eller Småfolk barnemat føles plutselig veldig langt unna.

Langs vår vei gjennom blikkskurene kikker små barneøyne på oss, fulle av feber. En gammel mann ligger rett ut, døddrukken. I bodene langs veggene stekes testikler og innvoller av tarmer og magesekker. ”This is good meet”, sier en av guidene og smiler fornøyd. Han forteller at de bare har råd til ett måltid om dagen, og dette han viser oss er visst derfor nærmest som delikatesse å regne. Noen må nøye seg med ingenting. Vi inviteres hjem til hans mor, som serverer oss ugali, en slags deig av mais og grønnsaker fra skitne skåler på et bord. Rommet er mørkt og klamt. Her bor tre mennesker og to katter. Alt er skittent. Alt de har, er ei seng et lite bord og et par stoler. Vi lar blikket vandre fra oppvasken i den gjørmete balja borte i kroken, til guidens forventningsfulle ansikt over at de kan tilby oss lunch, til de skitne bollene, til hverandre. Prøver høflig å forklare at vi allerede har spist, og slipper unna med en liten smaksprøve. Jeg merker at jeg blir kvalm. Vi vasker oss i vannet de gir oss, og stikker hendene deretter diskret ned i sekken hvor et par sterile våtservietter forhåpentligvis redder dagens mage.

Etter halvannen times vandring i slummen er vi utslitte, og mette på voldsomme inntrykk. Ikke før ut på kvelden går det sakte men sikkert opp for oss hva vi har vært med på. Jeg sender en tekstmelding til dem hjemme for å fortelle om dagens begivenheter. Til svar får jeg at de sitter og ser på ” Idol”. Hvis ikke verden er gal, så vet ikke jeg.