Elisabeth Knutsen. 4. og siste dag.Denne dagen skulle vise seg å bli selve Håpets dag. Etter at vi har gjennomført siste etappe av Hjertevenn fotografering ved hovedkontoret i Jamii Bora, svinger en bil inn porten., ”Mamma Ingrid”. Hun støtter seg til to krykker, med gips på det ene beinet etter en alvorlig fall ulykke i november i fjor.
Begge beina i den ene foten brakk tvers av. Situasjonen var alvorlig. I flere uker lå hun på sykehus, sterkt forkommen, etter stort blodtap og omfattende medisinering. Rundt sykesenga var der medlemmer og ansatte fra Jamii Bora konstant. De ba, sang salmer. Til slutt ble det så mye folk at sykesøstrene måtte lage et kø-system. Etter hvert som formen ble bedre drev Ingrid Jami Boora fra sykehussenga.
”Men nå er jeg i form”, sier hun mildt, i det hun retter ut gipsfoten på en skammel under bordet. Vi er invitert til kontoret hennes. 1 time med Ingrid Munro, hun som startet det hele. Dette har vi sett frem til. Grunnen til at Ingrid kan si at hun er i form, tross smerter og et sår i beinet som ikke vil gro, er at hun bare har bestemt seg for å ekskludere alt under kneet fra seg selv. ” Ikke er jeg idrettsutøver, og ikke har jeg en jobb som krever at jeg er på to bein. Da har jeg ikke tid og ønske om å ta hensyn til det. Jeg er på etterskudd allerede. Tidspunktet da jeg falt var en veldig travel periode pga overgang til nytt datasystem”, skjønner dere, sier hun. ” Uansett har ingen råd til å telle timer her.” Dersom vi skulle fulgt vanlige overtidsbetemmelser, hadde det ikke vært noe Jamii Bora. ”
Ingrid krever mye av sine ansatte, men krever enda mer av seg selv.Hun forklarer og forteller, om den omfattende og fantastiske organisering av de nesten 70 000 lånene, om sine ansatte som alle har hatt sin oppvekst i slummen, om håp, tro på mennesker og filosofien bak Jamii Bora.” Jamii Bora handler om tro på menneskers talenter og hardt arbeid. Vi vil ikke at dere skal synes synd på oss. Vi vil at dere skal satse på oss og investere i oss. Mange mennesker har en tendens til å se på fattige mennesker som mindre begavede. Ofte har hjelpeorganisasjoner i Vesten underbygger dette gjennom å appellere til givere ved å fremstille folk bl.annet i Afrika som hjelpeløse og stakkarslige. Dette er feil. De fattige er flinke og begavede mennesker som alle andre. Det er Jamii Bora et godt eksempel på ”, sier hun.
Ingrid er en tøff sjef. Hun godtar ikke at folk gir opp. ”Når du ser elendigheten mange av våre medlemmer befinner seg i, er det lett å forstå at de ofte opplever hverdagen som vanskelig å problematisk. Noen ganger kommer de til meg for å legge frem situasjonen sin, når alt ser svart ut. Da pleier jeg å sammenlikne problemene deres med et fjell. Når du står foran et fjell har du tre muligheter: Du kan starte den lange og tunge klatringen over det, du kan finne en lengre vei rundt det. Eller du kan rett og slett bare flytte fjellet.”, sier hun og smiler.
Jeg blir sittende og tenke…Etter hvert som Ingrid prater, går det opp for meg at det er nettopp dette det handler om i alles liv ”å flytte fjellet”.Det går også opp for meg på hvilken underlig og sterk måte den verste smerten og den største gleden kan gå hånd i hånd, så vel som i Mathare slummen, som i Norge.
Hva er lykke? Flere ganger i løpet av de siste dagene har det slått meg hvilken glede de fattige menneskene har når de møter oss. Ingrid forklarer det slik :” Jamii Boras medlemmer er glade fordi de i dag har noe som de ikke hadde i går, og at de i morgen vil få noen som de ikke har i dag.”
Møtet med Ingrid tar to timer. Det er vanskelig å forklare summen av tanker som går gjennom hodet mitt i det vi forlater kontoret hennes og setter oss i bilen på vei mot Kaputei sletta. For første gang på turen har jeg problemer med å sette ord på hva jeg føler… enorm glede, takknemlighet, og en undring over at nettopp jeg skal få lov til å formidle dette videre…. Det blir en stille lunch..
Dette er Håpets dag. Etter hvert som vi forlater støvet, trafikken, eksosen og fattigdommen, og omgivelsene skifter til kilometerlange sletter, grønn vegetasjon, sebra og impala som beiter langs veikanten, er det som om jeg kjenner frihetsfølelsen sterkere og sterkere. Tanken på hva de hardt arbeidende Jamii Bora medlemmene vil føle, når de selv forlater fattigdommen på vei mot Kaputei sletta og den nye boligdrømmen, er ufattelig. Der, langt borte, med Ngong Hills i bakgrunnen ligger det ”lovede land” og venter på dem som har valgt å holde fast på stigen og nå øverste trinnet..
I dag er vi så heldige å få en smak av det som venter dem. Vi tar av fra hovedveien og starter turen over jordene. ” Et under at bilen fremdeles henger sammen,”, tenker jeg i det Toyotaen dunker ned i et par steiner på den humpete kjerreveien. Men mine bekymringer er snart glemt.Ut av ingenting, ser vi plutselig et lite arbeidsområde i det naturskjønne landskapet. Noen hus, et stort tun og en haug med ferdigproduserte blokker og taksten rundt på alle kanter. Bilen svinger inn på plassen, og i solsteken blir vi møtt av en herlig glad gjeng med syngende damer ”Karibu, Karibu, -velkommen, velkommen!”Sjelden har jeg sett slik en glede, stolthet og varme. Dette er arbeidsjern. Dette er de som for kort tid siden levde et meningsløst liv i slummen. Nå bygger de Kaputei, miljølandsbyen som til slutt skal bestå av 2000 hus, infrastruktur, skoler, sykehus. De er 75 stykker som bor og arbeider her. Ingen hus er bygd enda, men produksjon av materialer foregår for fullt. På akkord. Kvinner og menn. Her lever de som en familie.
Ved hjelp av svært tradisjonelle metoder, spader, plastbøtter, rå muskelkraft og minimalt med maskineri, jobber de. Arbeidsdagen er egentlig slutt når vi ankommer. Men for at vi skal få et innblikk i produksjonen, starter de opp igjen. Trinn for trinn, blir vi ledet gjennom prosessen. Det er et syn. Ufattelig imponerende. Til slutt samler vi alle 75 til fotografering. De tar med seg hakker, spader, takstein, murstein, synger og danser ute på plassen.
For en avslutning på Kenya oppholdet! I det vi kjører over markene tilbake, ser jeg for meg en av de fattige alenemødrene fra slummen, snart sitte utenfor det nye huset sitt og nyte solnedgangen over Kaputeisletta, mens barna leker i nabolaget.
Til slutt..
Inntrykkene fra Nairobi skulle komme til å bli et vendepunkt. Før jeg dro, hadde jeg blitt fortalt at mange av dem som tidligere hadde fortatt en reise hit, gjennom slummen, til MYSA og Jamii Bora, hadde satt en ny tidsregning for livet sitt, ”før” og ”etter” Nå vet jeg selv hva nettopp det innebærer, og selv om jeg var forberedt på at møtet med Kenya ville sette varlige spor, har denne uka vært sterkere og tøffere og enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Livet har fått en ny dimensjon. Jeg er ydmyk og veldig takknemlig.
I løpet av fire dager, har jeg fått reise gjennom bunnløs fattigdom, til kamp og hardt arbeid i to velorganiserte og flotte partnere, Jamii Bora og MYSA, for så å oppsummere selve Håpet sammen med 75 dansende arbeidere på Kaputei sletta. Strømmestiftelsen har satt seg som mål å utrydde fattigdom, under hovedparolen ” Det nytter!”To ord. ”Det nytter!”. Det er litt av en bagasje å ta med seg hjem, det…
I løpet av fire dager, har jeg fått reise gjennom bunnløs fattigdom, til kamp og hardt arbeid i to velorganiserte og flotte partnere, Jamii Bora og MYSA, for så å oppsummere selve Håpet sammen med 75 dansende arbeidere på Kaputei sletta. Strømmestiftelsen har satt seg som mål å utrydde fattigdom, under hovedparolen ” Det nytter!”To ord. ”Det nytter!”. Det er litt av en bagasje å ta med seg hjem, det…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar