Renter – en nødvendighet

Rente i en mikrofinansinstitusjon ligger mellom 15 og 80% på verdensbasis. Den er ikke den samme og det har sammenheng med flere faktorer: Regulering fra myndighetenes side, som har vist seg å ikke være heldig for verken kunder eller institusjoner, konkurranse i markedet og den generelle sammensetningen av rentekostnaden som blant annet bygger på inflasjon i landet.

Rente for utlån er generelt satt sammen av tre komponenter:

Kapitalkostnad

Det koster å skaffe kapital for utlån. Enten må de som skal låne ut penger betale rente til de som sparer for å bruke kapitalen til utlån. Et annet alternativ er å låne penger fra andre institusjoner og selv betale renter på lånet. En tredje løsning er å investere pengene og dermed betale avkastning til investor.

Risikotillegg

I risikotillegget må man ta høyde for endringer pengeverdi, inflasjon, renter osv. I flere land i det Globale Sør er inflasjonen langt over 10 %, noe som må dekkes av den totale rente.

Transaksjonskostander

Det er først ved transaksjonskostnadene at mikrofinans skiller seg særlig fra renter vi møter i banker. Transaksjonskostnadene er høyere nettopp på grunn av mikrofinansens egenart. Beløpene som lånes ut er små. Et lite lån krever like mye arbeid som et større. Kostnadene ved et lite lån vil derfor være forholdsmessig mye høyere enn ved et stort. Dermed blir andelen av renten høyere. I tillegg tilbys mikrofinans i rurale strøk hvor det kanskje ikke i utgangspunktet er lønnsomt. De som jobber i en mikrofinansinstitusjon drar til kunden både for å motta nedbetaling og for å gi ut lån. Dermed sparer kunden tid i forhold til å dra til institusjonen, men betaler for dette gjennom renter.

I spare- og lånegrupper, deltakerstyrt mikrofinans, har man ikke har ekstern kapital og gruppen sparer for så å låne ut det de har akkumulert seg imellom. Gruppene bestemmer selv hvilken rente de vil sette. Her er renten ofte 60 % per år. Riktignok går alt de får inn på renter tilbake til gruppa, men deltakerne har ikke noe problem med å betale tilbake lånene og renten.

Det er imidlertid ikke sånn at renten i Norge alltid er så lav den heller. Om man betaler med kreditt når man handler varer, er renten som oftest mellom 30 - 60 %.

Det aller dyreste lånet for en som er fattig, er det lånet hun eller han aldri fikk. Rentespørsmålet handler om tilgang til en vare. Alternativene til de fattige er ikke at de kan gå i banken og få lån. I beste fall finnes det en lånehai i det lokale samfunnet som kan låne ut penger. Rentene hos lånehaiene er som oftest individuelt tilpasset og ender ofte langt utover 100 %. I tillegg er det reell fare for livet dersom man ikke klarer å betale.

Vi skal alltid jobbe for å forbedre arbeidet vårt og hele tiden holde fokus på vårt mål: Strømmestiftelsen skal utrydde fattigdom. Mikrofinans er et virkemiddel. Og for dyrt eller ikke, fra 1997 - 2007 klatret 1 million mennesker ut av ekstrem fattigdom ved hjelp av mikrofinans. Da må jo noe fungere.

Anja Elise Øijordsbakken Husebø er mikrofinanskonsulent og fattigdomsbekjemper sammen med Strømmestiftelsen.

Fieldtrip Zanzibar - spare og lånegrupper

I denne sammenhengen betyr fieldtrip at en gruppe med mennesker fra en eller annen organisasjon eller flere, gjerne et lite følge hvite, stues i en minibuss som forbausende ofte er hvit for å se på hva som skjer der ute i feltet, der hvor prosjektet er.

Ofte må vi kjøre i timer og gjerne også gå litt på stier hvor bilbeltet er greit å ha feste for å i det hele tatt bli værende i setet. På veien er vi til skue for kvinner, menn og barn som stopper opp, sitter langs veien og kikker like mye på oss som vi kikker på dem.

Vi kom frem til en åpning mellom trærne hvor det satt ca 30 kvinner i en ring. Under seg hadde de lagt matter for å beskytte seg mot jorda. Vi ble ønsket velkommen med ord og klapp og satte oss lydig ved enden av ringen under et stort mangotre som kastet skygge på oss. Vi var alle utstyrt med en toliters flaske vann hver. Egentlig ikke uutholdelig varmt, men så fuktig at huden føles klissete. Deretter begynte moroa. Vi, åtte mennesker fra Mozambique, Tanzania, Egypt, USA, Sør Afrika, Irland, Tyskland og Norge, satt rolig og obeserverte det som foregikk.

Dagen før hadde denne internasjonale gruppen møttes på kurs. Vi var på kurs for å lære mer om en spesifikk metode innen mikrofinans man kan kalt spare og lånegrupper, Community Managed Microfinans. Denne formen for mikrofinans baserer seg på sparing i gruppe. Alle medlemmene i gruppa, 25 ca, møtes ukentlig og sparer et lite beløp. Fra sparingen kan man så låne penger til det man måtte ønske. For pengene man låner betaler man renter. All rente går tilbake til gruppa. Dermed formerer og forenter pengene seg hos de som sprarer.

Kostnaden ved å drive en slik gruppe er lav, og utstyrsmengden er minimal: en metallboks, hengelåser, kanskje en liten notatbok, men ellers ikke særlig mer. Boksen er utstyrt med låser hvor hver nøkkel oppbevares hos ulike mennesker og boksen hos en annen. Det er faktisk ganske genialt. I en gruppe vi hadde som case hadde medlemmene spart ca 90 USD og tilbake hadde de fått 140 etter ett år, som her er mye penger. Det betyr en rente på over 50 % økning av pengene i løpet av året. Etter ett år med sparing og lån, om man vil, deles hele potten ut. Så satt vi der da og så på at de samlet inn penger.

Ikke kom her og si at de fattige ikke kan spare. En etter en kom de frem og la sin sum i plastikk boksen som stod foran damen som var ansvarlig for å telle opp. Ett par barn var med sine mødre og lekte i midten. På veien ved siden av passerte flere okser med kjerre bak. En mann suste forbi på motorsykkel og kvinner gikk forbi med store bokser på hodet. Alle som satt i ringen sparte sine beløp. Deretter ble det spurt om noen ønsket lån. En ønsket dette. Hva skulle pengene brukes til: Kjøpe en stor sekk med mel og dele den inn i små som igjen skulle selges. Innvilget. Penger ble nøye talt opp og delt ut. Jeg ble kalt frem. Jeg fikk beskjed om jeg måtte dele ut pengene og ønske lykke til. Lydig repeterte jeg ordren om å betale på tiden på Swahili. Vi klappet tre ganger tre klapp. Pengene ble samlet, boksen låst og det var tid for spørsmål. Det manglet ikke på dem og medlemmene reiste seg fra bakken og svarte villig. Vi måtte videre til neste gruppe, men først klappet vi enda en runde. Men før vi kunne dra var det gave tid. Kokosnøtter ble hentet frem. Ikke sånne brune, hårete, men store grønne. Toppen ble kuttet med en kniv som egentlig lignet mer på en sabel. Og så stod vi der med hver vår svære kokosnøtt og drakk.

Siste spørsmål fra vår side var stilt, og så kom egentlig dagens beste spørsmål: Hvorfor kom dere hit? Og da var det så utrolig deilig å kunne svare: Fordi vi ville lære av dere. Fordi det dere gjør her er så bra at vi ville lære og kanskje kan vi bruke dette dere gjør andre steder. Da klappet vi igjen.

Anja Elise Øijordsbakken Husebø er mikrofinanskonsulent og fattigdomsbekjemper sammen med Strømmestiftelsen.