Renter – en nødvendighet

Rente i en mikrofinansinstitusjon ligger mellom 15 og 80% på verdensbasis. Den er ikke den samme og det har sammenheng med flere faktorer: Regulering fra myndighetenes side, som har vist seg å ikke være heldig for verken kunder eller institusjoner, konkurranse i markedet og den generelle sammensetningen av rentekostnaden som blant annet bygger på inflasjon i landet.

Rente for utlån er generelt satt sammen av tre komponenter:

Kapitalkostnad

Det koster å skaffe kapital for utlån. Enten må de som skal låne ut penger betale rente til de som sparer for å bruke kapitalen til utlån. Et annet alternativ er å låne penger fra andre institusjoner og selv betale renter på lånet. En tredje løsning er å investere pengene og dermed betale avkastning til investor.

Risikotillegg

I risikotillegget må man ta høyde for endringer pengeverdi, inflasjon, renter osv. I flere land i det Globale Sør er inflasjonen langt over 10 %, noe som må dekkes av den totale rente.

Transaksjonskostander

Det er først ved transaksjonskostnadene at mikrofinans skiller seg særlig fra renter vi møter i banker. Transaksjonskostnadene er høyere nettopp på grunn av mikrofinansens egenart. Beløpene som lånes ut er små. Et lite lån krever like mye arbeid som et større. Kostnadene ved et lite lån vil derfor være forholdsmessig mye høyere enn ved et stort. Dermed blir andelen av renten høyere. I tillegg tilbys mikrofinans i rurale strøk hvor det kanskje ikke i utgangspunktet er lønnsomt. De som jobber i en mikrofinansinstitusjon drar til kunden både for å motta nedbetaling og for å gi ut lån. Dermed sparer kunden tid i forhold til å dra til institusjonen, men betaler for dette gjennom renter.

I spare- og lånegrupper, deltakerstyrt mikrofinans, har man ikke har ekstern kapital og gruppen sparer for så å låne ut det de har akkumulert seg imellom. Gruppene bestemmer selv hvilken rente de vil sette. Her er renten ofte 60 % per år. Riktignok går alt de får inn på renter tilbake til gruppa, men deltakerne har ikke noe problem med å betale tilbake lånene og renten.

Det er imidlertid ikke sånn at renten i Norge alltid er så lav den heller. Om man betaler med kreditt når man handler varer, er renten som oftest mellom 30 - 60 %.

Det aller dyreste lånet for en som er fattig, er det lånet hun eller han aldri fikk. Rentespørsmålet handler om tilgang til en vare. Alternativene til de fattige er ikke at de kan gå i banken og få lån. I beste fall finnes det en lånehai i det lokale samfunnet som kan låne ut penger. Rentene hos lånehaiene er som oftest individuelt tilpasset og ender ofte langt utover 100 %. I tillegg er det reell fare for livet dersom man ikke klarer å betale.

Vi skal alltid jobbe for å forbedre arbeidet vårt og hele tiden holde fokus på vårt mål: Strømmestiftelsen skal utrydde fattigdom. Mikrofinans er et virkemiddel. Og for dyrt eller ikke, fra 1997 - 2007 klatret 1 million mennesker ut av ekstrem fattigdom ved hjelp av mikrofinans. Da må jo noe fungere.

Anja Elise Øijordsbakken Husebø er mikrofinanskonsulent og fattigdomsbekjemper sammen med Strømmestiftelsen.