Hva nå Haiti?

Hei dere som har lest bloggene mine disse dagene jeg har vært på Haiti. Dette er den siste bloggen min her fra. Så her kommer mine siste betraktninger fra fra.

Det er et privilegium å være i Haiti på dagen ett år siden jordskjelvet den 12. januar 2010. I et land der svært mye ikke fungerer, var det sterkt å være vitne til hvordan minnedagen for jordskjelvet forente alle i landet i ett minutts stillhet.

Selv om det var tilløp til uro og et 60 talls mennesker greide å skape en liten demonstrasjon rettet mot de frivillige organisasjonene og FN, var det ingen som fikk ødelegge en verdig markering av ettårsdagen.
Tusenvis var samlet i kirker over hele landet for å takke, minne og be. Mange bønner gikk til himmelen denne dagen og mange bønner fortsetter å reise seg i rop mot himmelen. Slik har det alltid vært her i Haiti og slik vil det forsette å være. Her jeg sitter nå er staben i World Releif samlet til sang og morgenbønn for landent og arbeidsdagen.

Tenk om det også var noen som kunne forene kraften i en hel nasjons stillhet, til et løft for nasjonen, et løft som også kunne tenne positive krefter og gi håp, fremtid, samarbeid og utvikling for denne nasjonen. Det er for disse barna (bildet til venstre) vi skal bygge et nytt Haiti. Vi må ikke svikte dem.

- Vi må forandre måten vi tenker på og vi må virkelig tro at det er mulig å forandre dette landet slik at vi i morgen kan ha et nytt Haiti. Alle gode krefter må slå seg sammen i et krafttak for å gjøre godt Haiti. Det er slik og bare slik at landet kan forandres, sa en ung gutt jeg møtte i City Solei, en fattig bydel – et av de største og farligste slumområdene i Port au Prince.

Kanskje har han rett. Kanskje er dette det enkle svaret på en enorm utfordring?
For å bygge opp og endre Haiti kan se ut som en håpløs oppgave. Men jeg tror ikke det er håpløst. Ingen kan tro det. Selvsagt er det er mulig å bygge opp igjen dette landet. Selvsagt er det mulig å bygge opp igjen Port au Prince, Leogane, Jacmel og alle de andre stedene som ble så totalt ødelagt. Jeg tror det er mulig å skape et nytt Haiti, og gi dette landet ny og annen fremtid.

Men det er ikke gjort over natten. Det vil ta tid, og haitianernes tålmodighet er i ferd med å renne ut. Og de må ha politikere som tør ta opp kampen mot korrupsjon, og som er på folkets side. Så langt har de ikke hatt ledere som viser at de bryr seg om de millioner av fattige dette landet har. Valget i disse dager er derfor svært avgjørende for dette landets fremtid.

Det tok syv år å få den moderne byen Kobe i det rike Japan tilbake til det som det var før jordskjelvet.
- Jeg tror det vil ta 50 år for oss, sier Robinson, en haitianer jeg møtte her i Port au Prince. Han arbeider for World Releif US, og har siden skjelvet vært involvert med hjelpearbeid.

Haitianerne må oppleve at noe skjer for dem. Fortsatt bor over 800 000 tusen i over 1100 teltleire. De som bor i enkle telt langs veien, under slitte pressenninger i ruinene etter det som en gang var et hjem, i store teltleire omgitt av fremmede og sårbare for overgrep og vold – de må oppleve at det skjer noe for dem. Uten vil ikke noe lykkes her.

I Haiti ryddes det i gater, søppel fjernes selv om det flyter over av det, og bygninger demoleres, rester etter hus kjøres bort og det ryddes for å gi plass til nye. Strømmestiftelsen skal bygge en del hus her. Hver huseier deltar med å bygge og rydde grunnen for hus. Andre vi skal samarbeide med skal bygge skoler og noen driver ungdomsklubber og støtter opplæring for barn og unge som ikke er på skolen.

- Den yngste sønnen vår døde i jordskjelvet. Han ble bare 1 ½ år gammel. Huset vårt raste sammen. Vi kunne grave han ut noen dager senere, forteller en mor meg. Hun er en av mange svært mange som kan fortelle liknende historier – historier om liv og død, men og om håp og fremtid.
Ja, selvsagt er det en fremtid for Haiti, men det vil ta tid og mye tålmodighet. Det vil være oppturer og nedturer, men det er mulig for livet kan ikke stoppe her.

Takk for meg fra Haiti.

Egil Mongstad
Port au Prince 14. januar 2011

Haiti

Ett år siden skjelvet

"Det er mulig å skape et nytt Haiti" står det bak på bussen fremfor oss. Vi snegler oss frem i trafikken gjennom den travle markedsgata som ligger ned mot havna i bydelen Carrefour i Port au Prince. Langs veien - blant sammenraste bygninger, søppel og skrot selges mat, klær, sko, vann, bygningsartikler. Det meste av det du ønsker å finne i en travel markedsgate kan du sikkert finne her. Folk er opptatt av å selge - vil tjene penger til dagens måltider - så sove litt og så tilbake på gata neste dag.

Dagen i dag er annerledes. Dagen i dag (onsdag 12. januar 2011) er minnedagen, dagen i dag er ettårsdagen for et av vår moderne tids største jordskjelv. Jordskjelvet i Haiti er skjelvet der de fleste mistet noen de hadde kjær, noen de kjente, en mor, en far, en datter, en sønn, en kjæreste, en kone, en mann, en venn. I dag søger haitierne sammen i kirkene og ute på gatene. De selger ikke i dag. I dag ber de sammen for hverandre, for demsom mistet noen for de som døde.

Du kan ikke kreve at vi skal arbeide i dag, sier en jeg har møtt her. Han måtte delta på et møte om boligbygging som FN holder i Leogane. Dagen i dag er nasjonal helgedag og sørgedag dette er dagen dagen for å minne det som skjedde og ikke sitte på møter, sier han.

I går besøkte Christina og jeg tre skoler i Leogane, (bildet over til venstre) vi møtte en gruppe mennesker som arbeidet med å vedlikeholde og utvide en ny vei. Prosjektet er en del av et "penger for arbeid" tilltak støtte av britiske Tearfund. (bilde til venstre) For mange av disse menneskene var arbeidet de hadde på veien avgjørende for om de kunne spise et eller to måltider om dagen. Før jordskjelvet - da alt også da var fattigt, var det likevel annerledes. Vi kunne spise to til tre måltider den gangen. Men det kan vi ikke nå. Senere på dagen var vi i et klubbhus for barn der de har flere typer aktiviteter. Denne dagen lærte de om hvor viktig det var pusse tennene og de lærte å vaske hendene for å unngå sykdommer som for eksempel kolera. I tillegg til alle de andre utfordringene dette landet står over for er noe av det mest kritikse å komme igang med utdanning for bar. Haiti er et av de landene i verden med færrest barn i skole. Det er dyrt å sende barna på skole her og etter jordskjelvet er det blitt enda dyrere for foreldrene fordi de ikke har arbeid å gå til.

I Strømmestiftelsen rekner vi med å bygge noen skoler og vi ønsker å bidra med våre midler til at noen titalls mennesker kan få nytt hjem og ny sikkerhet over livene sine og vi ser om vi kan støtte noen av de aller fattigste familiene med skolepenger.

I klubbhuset til Tearfund i en landsby i Leogane vasker 13 år gamle Rosalyn (bildet til venstre) hendene. Det gjør også alle de andre barna. Det kan være mellom 30 og 40 i alle aldre fra to år og oppover til 13 - 14. De aller fleste går på skole og de bor i teltleire - eller under pressenninger satt opp på ruinene etter det som en gang var deres hjem. For Rosdalyn er dette en sjanse å gjøre noe annet. Foreldrene har sagt at det er fint at hun er med her.
- Jeg lærer noe nytt her og det forteller jeg videre til dem og vennene mine, sier hun.

På vei tilbake til gjesteuset i Port au Prince er natten i ferd med å sluke dagen. Den lave kveldssola kaster gull over byen og livet. Mennesker haster forbi, noen står og venter på noe eller noen, andre sitter på ruinene etter det som var et hus - kanskje var de her de bodde og en gang hadde et hjem. De lange skyggene i den lave kveldssola blander seg i støvet etter bilene som kjører forbi. Ved parlamentsbygningen rigger en gruppe vestlige musikere en scene. Det er et år siden jordskjelvet som ødela så mye for så mange i et land det meste fra før ikke fungerte - ikke på grunn av menneskene som bor her, men på grunn av politikerne som styrer her. La oss håpe at morgendagens politikere vil være med å bygge drømmen slik det stod på bussen; Det er mulig å skape et nytt Haiti.

Egil Mongstad
Port au Prince - 12. januar 2011

Hus til Fortune

89 år gamle Fortune Perre (bildet til høgre) lar tårene renne fritt. Da jordskjelvet kom for et år siden raste livet sammen for den gamle kvinnen, men hun berget livet. Hun hadde eget hus der hun bodde alene. Huset hadde to etasjer og ti rom og var mer enn stort nok for den gamle kvinnen. På 35 sekunder ble alt borte. Ingen i familien hennes mistet livet. Men mye av livsgrunnlaget for henne og familien ble borte.

Hva skal jeg gjøre. Jeg mistat alt - alt jeg hadde spart, eiendeler og det jeg hadde ble knust i skjelvet. Heldigvis fikk jeg hjelp fra dere. Etter Gud er dere det mest viktige i livet mitt, sier den gamle og lar et smil blande seg med tårer. Heldigvis har hun barn og barnebarn som kan hjelpe henne med mat og det hun trenger.

Fortune er bare en av over en million som mistet hus og hjem da skjelvet kom. I dag etter dag, uke etter uke har over en million mennesker levd i leire for internt fordrevne. Over alt i Port au Prince og på veien vestover mot Leogane får en øye på teltleire. Hvite telt, grå telt, blå telt . nedstøvet av vind og regn støv og eksos skaper de en salgs beskyttelse mot vær og vind. Men volden og overgrpene som foregår om natten og spesielt mot jenter og kvinner kan ingen telt beskytte mot. Bare lov og orden og et hjem kan gjøre det. Derfor er hus noe av det aller viktigste, kanskje det aller viktigste, og helt trå med det myndighetenes planer er for befolkningen på Haiti nå.

For Brunell Josef og Simone Lozen (til venstre) har ventetiden vært lang. I tre måneder bodde de i telt. Men for Simone ble tiden i telt for hard. Å være vitne til det som skjedde i leiren var for tøft for trebarnsmoren som bad mannen sette opp et skur på det som en gang hadde vært grunnmuren til deres hjem. Der hadde de bodd de siste ni månedene, men nå skal de få nytt hus - et hus som møter alle de behovende de har i årene fremover. Nå river de det de satte opp og venter på nytt hus. Huset er prefabrikert, 18 m2, og gir sikkerhet for den vesle familien på fem.

Husene (til venstre) får de fra den amerikanske organisasjonen Christian Reformed World Releif Committee (CRWRC) - en oganisasjon som får støtte av nederlandske ZOA som vi i Strømmestiftelsen vurderer å støtte på her på Haiti.

Det var det for denne gang. Kommer tilbake med mer etter hvert. Onsdag er det et år siden jordskjelvet og jeg blogger litt om det da.

Egil i Haiti
10. januar 2011.

En helt vanlig dag i Haiti

Hva tenker du når en kjører kilometer etter kilometer på dårlige veier - svært dårlige veier og ser hus etter hus som er kolapset og rast sammen. Rekke etter rekke - noen store hus, noen mindre hus, noen halvt ødelagt andre totalt i ruiner.

Og så er det søppel - søppel over alt - i enorme mengder (se bildet nedenfor til venstre der et hav av hvit isopor ligger i en elv). Det er i veikanten, på gata og i bekker og elver. Det må i områder utgjøre et enormt miljø- og helseproblem. Et sted hadde flere titalls mennesker satt opp enkle hytter på midtrabatten. Det er mennesker som mistet hjemmene sine i jordskjelvet og som ikke har noe annet sted å sette opp teltene sine. Barna deres vokser så og si opp mitt i trafikken.

Hvor mange var det som døde under ruinene - hvor mange ble gravd ut og overlevde. Om steinene kunne tale ville historiene vært mange. Et sted vi passerte døde over 90 personer i en kirke. De var i kirken da taket raste sammen og begravde dem. Slik kan person etter person fortelle sin historie - en om hvordan hans syke kone ble firt ned fra tredje etasje og til sikkerhet av sine barn, en annen om hvordan tilfeldigeter gjorde at han og 60 andre ikke var i en kirke da den raste sammen.

Langs hele kysten fra sentrum av Port au Prince, til Leogane kan ruinene fortelle sine dramatiske historier om livet og om døden.

Trodde du at nødhjelpsfasen er over i Haiti så er det feil. Haiti trenger fortsatt nødhjelp - mye nødhjelp. Fortsatt lever over en million i leire for internt fordrevne. De har ikke noe sted å dra til - det er ikke hus - det er ikke plass til dem noen steder og et av de fortsatt svært kritiske spørsmålene, spørsmålet om hvem som eier jorda der et hus bygges er fortsatt ikke løst.

Vi besøker skoler som er rast sammen. Vi møter barn som ønsker å lære, (se bildet til venstre) og foreldre som vil at barna deres skal få utdanning. Men det er bare også at lærere forteller om foreldre som ikke har arbeid og heller ikke penger til å sende barna til skolen fordi jordskjelvet tok alt fra dem.

Dette er vår andre dag på Haiti. Jeg kan alt for lite om dette landet. Men jeg ser, jeg observerer, jeg forsøker å lære, det er jobben min. Det er dette jeg har sett i dag; et land det vil å år å bygge opp igjen til det som det var før jordskjelvet. En av dem jeg var sammen med i dag sa 10 år - en annen som er født, oppvokst og bor her sa 50 år. En ting er i alle fall sikkert - det vil ta lang tid. I Strømmestiftelsen har samlet inn penger som er med å skape litt håp for noen og med å bygge ioppigjen dette landet.

Det skal vi komme mer tilbake til. Men nå takker vi for oss. I morgen er det søndag og vi skal tilbake til Leogane - der vi skal overnatte til neste dag.

Egil Mongstad i Haiti

8. januar 2011

Haiti - et år etter 12 januar

Den 12. januar for et år side raste verden sammen for et helt land som fra før av ikke hadde det så spesielt fett. Et jordskjelv med en styrke på 7,1 raserte Haiti. 230 000 mennesker ble drept og millioner ble berødt av den enorme katrastofen som rammet det fattigste landet av dem alle på den vestlige halvkule.

En hel verden fulgte med på de dramtiske bildene som ble sent ut av de store nyhetsbyråene. Mediefolkene inntok hoteller og gjestehus og NGOer og FN satte sitt enorme maskineri i gang. Sammenraste hus og bygninger - offisielle kontorer, parlamentsbygningen(bildet til venstre ble selve ikonet og symbolet på jordskjelvet) og et samfunn knust av skjelvet, var det som møtte dem og det internasjonale samfunnet. Et land som fra før hadde enorme problem og store utfordringer i forhold til utdanning, helse, ernæring og infrastruktur hadde på få minutter fått et nytt og mye større problem å hanskes med.

Strømmestiftelsen var tidlig ute med nødhjelp til Haiti. Gjennom vår paraplyorganisasjon Integral ble vi utfrodret til å samle inn penger som ble kanalisert gjennom mellom andre den amerikanske organisasjonen World Releif.

Nå er jeg her på Haiti sammen med Christina fra programavdelingen for å se hva som er gjort. For oss begge er det første gang vi er her.
Og for å være ærlig - det er ikke lett å danne seg et bilde av et land mange eksperter fortsatt ikke har oversikten over. Men bare etter en dag her er det i alle fall enkelt å se at det vil ta lang tid og enorme ressurser til for å få dette landet på beina igjen. Det er ikke vanskelig å få øye på ruiner og sammeraste bygninger som begravde tusevis av mennesker. Trafikken er vanskelig og til tider står den helt stille, og arbeidsledigheten er enormt stor. Før jordskjelvet var den opp mot 80 prosent - og hva den er i dag er det ikke mange som kan si noe sikkert om, det er mange - det er helt sikkert. Samtidig har den utformelle sektor blomstret og i følge folk som har bodd her i en årrekke har det ikke tidligere vært vanlig å se så mange gateselgere i Haiti.

Helse, mat, vann og presenninger som kunne gi mennesker tak over hode var noe av det Strømmestiftelsen bidro med gjennom det som ble samlet inn i Kristiansand og andre steder i Norge.

Dagen i dag, etter vi landet på flyplassen her i Port au Prince i formidag, (den 7. januar) har vært full av inntrykk. Enorme politiske utfordringer, store ødeleggelser og utfordringer, er det som møter haitierne hver eneste morgen når de står opp.

Men heldig vis er det lyspunkt å se - og det skal jeg blogge om i morgen eller en av de nærmeste dagene. For i morgen skal vi til Leogan - det området som ble hardet rammet av skjelvet.

Egil Mongstad i Haiti -

8. januar 2011