Hva nå Haiti?

Hei dere som har lest bloggene mine disse dagene jeg har vært på Haiti. Dette er den siste bloggen min her fra. Så her kommer mine siste betraktninger fra fra.

Det er et privilegium å være i Haiti på dagen ett år siden jordskjelvet den 12. januar 2010. I et land der svært mye ikke fungerer, var det sterkt å være vitne til hvordan minnedagen for jordskjelvet forente alle i landet i ett minutts stillhet.

Selv om det var tilløp til uro og et 60 talls mennesker greide å skape en liten demonstrasjon rettet mot de frivillige organisasjonene og FN, var det ingen som fikk ødelegge en verdig markering av ettårsdagen.
Tusenvis var samlet i kirker over hele landet for å takke, minne og be. Mange bønner gikk til himmelen denne dagen og mange bønner fortsetter å reise seg i rop mot himmelen. Slik har det alltid vært her i Haiti og slik vil det forsette å være. Her jeg sitter nå er staben i World Releif samlet til sang og morgenbønn for landent og arbeidsdagen.

Tenk om det også var noen som kunne forene kraften i en hel nasjons stillhet, til et løft for nasjonen, et løft som også kunne tenne positive krefter og gi håp, fremtid, samarbeid og utvikling for denne nasjonen. Det er for disse barna (bildet til venstre) vi skal bygge et nytt Haiti. Vi må ikke svikte dem.

- Vi må forandre måten vi tenker på og vi må virkelig tro at det er mulig å forandre dette landet slik at vi i morgen kan ha et nytt Haiti. Alle gode krefter må slå seg sammen i et krafttak for å gjøre godt Haiti. Det er slik og bare slik at landet kan forandres, sa en ung gutt jeg møtte i City Solei, en fattig bydel – et av de største og farligste slumområdene i Port au Prince.

Kanskje har han rett. Kanskje er dette det enkle svaret på en enorm utfordring?
For å bygge opp og endre Haiti kan se ut som en håpløs oppgave. Men jeg tror ikke det er håpløst. Ingen kan tro det. Selvsagt er det er mulig å bygge opp igjen dette landet. Selvsagt er det mulig å bygge opp igjen Port au Prince, Leogane, Jacmel og alle de andre stedene som ble så totalt ødelagt. Jeg tror det er mulig å skape et nytt Haiti, og gi dette landet ny og annen fremtid.

Men det er ikke gjort over natten. Det vil ta tid, og haitianernes tålmodighet er i ferd med å renne ut. Og de må ha politikere som tør ta opp kampen mot korrupsjon, og som er på folkets side. Så langt har de ikke hatt ledere som viser at de bryr seg om de millioner av fattige dette landet har. Valget i disse dager er derfor svært avgjørende for dette landets fremtid.

Det tok syv år å få den moderne byen Kobe i det rike Japan tilbake til det som det var før jordskjelvet.
- Jeg tror det vil ta 50 år for oss, sier Robinson, en haitianer jeg møtte her i Port au Prince. Han arbeider for World Releif US, og har siden skjelvet vært involvert med hjelpearbeid.

Haitianerne må oppleve at noe skjer for dem. Fortsatt bor over 800 000 tusen i over 1100 teltleire. De som bor i enkle telt langs veien, under slitte pressenninger i ruinene etter det som en gang var et hjem, i store teltleire omgitt av fremmede og sårbare for overgrep og vold – de må oppleve at det skjer noe for dem. Uten vil ikke noe lykkes her.

I Haiti ryddes det i gater, søppel fjernes selv om det flyter over av det, og bygninger demoleres, rester etter hus kjøres bort og det ryddes for å gi plass til nye. Strømmestiftelsen skal bygge en del hus her. Hver huseier deltar med å bygge og rydde grunnen for hus. Andre vi skal samarbeide med skal bygge skoler og noen driver ungdomsklubber og støtter opplæring for barn og unge som ikke er på skolen.

- Den yngste sønnen vår døde i jordskjelvet. Han ble bare 1 ½ år gammel. Huset vårt raste sammen. Vi kunne grave han ut noen dager senere, forteller en mor meg. Hun er en av mange svært mange som kan fortelle liknende historier – historier om liv og død, men og om håp og fremtid.
Ja, selvsagt er det en fremtid for Haiti, men det vil ta tid og mye tålmodighet. Det vil være oppturer og nedturer, men det er mulig for livet kan ikke stoppe her.

Takk for meg fra Haiti.

Egil Mongstad
Port au Prince 14. januar 2011

Haiti