Det siste året har jeg kastet 90 kilo mat

Middagsrester, frukt, matpakker… kjøpt og betalt, og kastet. For en drøy uke siden kom jeg hjem fra Niger. Der kaster de ikke mat.

Skamfull sitter jeg og leser Thomas Hylland Eriksen sin artikkel ”Som kjøpt og uspist står” i Magasinet til Dagbladet lørdag 22.5.
Jeg får noen fakta i ansiktet som jeg nesten ikke orker å forholde meg til.

”Hvert år kastes det 416 000 tonn mat fra norske husholdninger, ca 90 kilo per person.” ”I USA blir rundt halvparten av all mat kastet.” ”En norsk familie på fire kaster i snitt en kilo mat om dagen”. ”Det som er sikkert er at de fleste kaster mer enn de tror.”

For noen uker siden ryddet jeg i hjørneskapet på kjøkkenet. Utrolig deilig å bli kvitt alt det som hadde gått ut på dato – og det som jeg sannsynligvis aldri kommer til å spise. Fikk også tømt fryseboksen, det føles bedre å kaste gammelt kjøtt enn å risikere å få vondt i magen.

Dessuten kan ikke gammel mat sendes til Afrika. ”Tenk på de barna som sulter…” er det mange barn som har hørt der de sitter og tygger sitt kjøtt uten å klare å svelge det ned. ”Bortskjemte barn!”, er det mange foreldre som tenker – mon tro hvem som er bortskjemt? Det er ikke først og fremst barna som skal utfordres - vi voksne skal heller ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Det er jeg som pappa i butikken som med fordel kunne tenke på dem som sulter der jeg lesser opp handlevogna før pinse, ”i tilfelle gjester, i tilfelle…”.

I artikkelen til Hylland Eriksen henviser han til Tristram Stuart som har startet en bevegelse mot kasting av mat i Storbritannia. Ære være ham – men ærlig talt, burde ikke det være en bevegelse vi alle startet? En venn av meg sier at ”Livet er for kort til å spise gammelt brød” – og langt på vei er jeg enig, men jeg kjenner at det smaker litt vondt etter å ha sett barn som plukker blader av busker og trær for å få nok til ett måltid om dagen.

Jeg har kastet 90 kilo mat det siste året. Kjenner at det hadde vært vanskelig å forklare til mammaer og pappaer i Niger. Avlat fører oss ikke til himmelen, men hvis det kan føre til noen flere mette mager så er jeg villig til å innføre det igjen. Eller bot pr kilo kastet mat. Eller gapestokk. Vi kan ikke si at vi ikke vet – vi vet hva som skjer akkurat nå. Både her hjemme og der hjemme.

Ole Kristian Lauvland, Strømmestiftelsen

Sultkatastrofe i Niger:

Barna ligger visne i armene til mamma.

Tekst: Ole Kristian Lauvland
Foto: Egil Mongstad
Strømmestiftelsen

16. mai kom jeg hjem fra Niger i Vest Afrika, og reiste rett på fest med velforeningen – dagen før den store dagen. 17. mai-festen kom også med bunader, gassballonger, leker, latter, flagg og hurrarop. I dag er det 18. mai – og jeg har ”hangover”.

Dette er vanligvis fester jeg gleder meg over, for så vidt også i år, men en time før velfesten landet jeg med fly fra Niger, der jeg hadde møtt mammaer og pappaer som ikke hadde mat til barna sine.

Niger opplever en matmangel de fleste ikke kan huske at de har opplevd tidligere. Avlingen i fjor ble ødelagt da regntiden ikke ble som den skulle. I april var matkamrene tomme. Får de sådd, og regnet kommer som ”normalt”, så har de ny avling i oktober. Om 5 måneder. Det er lenge uten mat!

DE SPISER SÅKORNET SITT for å overleve, de selger dyrene sine for å overleve, de lager suppe på blader fra trær for å overleve. De roper om hjelp. Ikke om penger, men mat.

Flere jeg snakket med ga barna sine bare ett måltid om dagen – blader og sure frukter uten næring. Dette resulterer i diaré, oppkast og underernæring. Jeg har bildene på netthinnen; visne barn i armene til mamma, som blomster uten vann. Fluene surrer rundt, og selv om en prøver, er det ikke mulig å få barna til å smile.

Vi ønsker ikke å vise bilder av barn med fluer i ansiktet – men av barn som smiler og har verdigheten i behold. Her har vi ikke noe valg. Dette er virkeligheten en liten flyreise unna.

Jeg ser for meg pappaen som ser alvorlig på meg og sier at ”dette er ikke noe liv…”. Jeg ser suppen av blader som våre kjæledyr hadde snudd ryggen til. Jeg ser utmagrede dyr på store lastebiler som er kjøpt opp av rikfolk fra nabolandet. Jeg kjenner varmen fra 45 grader som brenner på jorden der barna løper barbeint på vei for å plukke blader fra de få trærne som finnes i området – de er tatt ut av skolen for å lete etter mat.

JEG FRYKTER VI IKKE KLARER Å «SELGE» DETTE HJEMME. Det har ikke vært nok i media – det er ikke mange nok som er døde– ”I Niger er det alltid sult…”. Det internasjonale samfunnet, det vil si deg og meg, har så mange andre utfordringer.

Barn sulter – en pappa kan ikke se på det uten å bli berørt. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt – jeg klarer ikke å glemme lukten, varmen, bønnene, fluene og barna i ett av verdens aller fattigste land.

Jeg vet at dette blir følelsesladet, men jeg kan ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.

I KRISTIANSAND REGNER DET når jeg kommer hjem. Jeg ser at plenen trengs å klippes mens jeg henter mine barn for å gå på velfest der vi bor. ”Pappa, jeg vil ikke ha pølse – men hamburger!” Gratis pølse, is og brus til alle – spis så mye du vil. De voksne har gode samtaler om hage og interiør – ”…ble det nytt kjøkken?”. Det eneste som ødelegger idyllen er lett yr fra himmelen. ”Håper det blir bedre i morgen!”

17. mai kommer. Været var ”dårlig”, men det hindret ikke meterlange køer til sukkerspinnet. Sønnen min vant en iskonkurranse som handlet om hvor mye is du kan spise på to minutter.

ALT BLIR UMULIG når man ikke har mat. I Niger klarer ikke barna å konsentrere seg på skolen fordi de er sultne. Mennesker forlater landsbyene på leting etter mat andre steder, til liten nytte.

Derfor skal vi nå via våre lokale partnere tilrettelegge for ett ekstra næringsrikt måltid om dagen. I første omgang snakker vi om å samle inn en million kroner. Det er ikke mye penger, og jeg blir fortvilet når vi er usikre på om vi vil få givere til dette. Hvordan skal vi klare å formidle smerten over en tom mage – uten å bli tabloid, uten å spille for mye på følelser og dårlig samvittighet?

Jeg vet ikke, men jeg vet at i dette øyeblikket er det barn som sulter og pappaer som fortvilet ser på. Tårene mine hjelper ikke.

Aksjon for Niger
Niger rammes nå av en sultkatastrofe. FN har anslått at nærmere 60 prosent av befolkningen på 15 millionerer utsatt for matmangel. Etter at regnet uteble sist sommer og avlingene slo feil i oktober, er matvarelagrenetomme, og det er stort behov for matvarehjelp.
Strømmestiftelsen arbeider i Niger med Speed School og spare- og lånegrupper. Strømmestiftelsen skal hjelpe 3300 familier gjennom våre lokale partnere, RAEDD og VIE, og har bevilget 300 000 kroner som skal gå til mat. I tillegg er det behov for å samle inn 700 000 kroner for å møte behovet for mat i disse prosjektene.

Støtt Niger nå:
klikk her for å gi en gave


Hva synes du om at vi bruker så sterke bilder. Blir du provosert?

Humanitær katastrofe i Niger

Kommer ikke regnet denne sommeren står Niger overfor en større humanitær katastrofe. Alt nå er matkrisen svært merkbar og våre samarbeidspartnere i Niger forteller om landsbyer som tømmes for mennesker på leting etter arbeid for å kjøpe mat, sier Zakariya Abdou, Strømmestiftelsens regiondirektør i Vest-Afrika.

FN har tidligere antydet at det er behov for 190 millioner dollar for å møte matkrisen. I følge den samme organisasjonen er dette for å møte behovene for nærmere åtte millioner mennesker, eller nærmere 60 prosent av befolkningen som nå står i fare for i fare for matmangel og underernæring.

I går snakket jeg med fire representanter fra våre to partnere i Niger. Alle meldte tilbake om at folk i landsbyene nå søker mot store senter og større byer for å finne arbeid. Noen tar familiene med til naboland som Gana, Nigeria eller Benin på leting etter mat og et arbeid for å overleve.
- Vi merker det på helsestasjonene - vi ser mødre med underernærte og svake barn. Vi ser åkrer der avlingene sviktet totalt - vi møter sultne og trette barn i Speed skolene våre og mødre som ikke lenger kommer til låne og sparegruppene fordi de må lete etter mat. Vi ser det på kvinnene som samler blader fra trærne for å ha noe å spise, sier to av representantene for organisasjonen RAEDD i Niger, som har vært på Strømmestiftelsens mediakurs i Burkina Faso.

De er begge bekymret for det de ser og venter at om regnet uteblir nå i juni kan dette bli en sværtalvorlig hungerkrise.

Våre partnere vil begynne å dele ut mat til barna i hurtigskolene og starter nå en aksjon for å samle inn penger til dette arbeidet.

Følg med på denne bloggen - i morgen reiser jeg videre til Niger og området Dogondoutchi - tre til fire timers reise østover fra hovedstaden Niamey.

Korleis skrive den gode historien

Så var det over. Fire dagar med mediakurs. Korleis skrive ein historie, korleis bygge opp ei sak. Korleis samle informasjon, forme og stille dei rette spørsmåla. Og korleis ta eit bilde - og kanskje også eit godt bilde.

Det er faktisk spennande å ha seminar for våre samarbeidspartnere her i Vest-Afrika. Kulturen er forskjelleg. Korleis media fungerar er forskjelleg, korleis ein forheldt seg til media er i alle fall forskjelleg. Og samstundes er det mykje som er likt.

Når me avslutta seminaret i dag så var det i ei felles forståing av at dette var begynnelsen på fortsettelsen. Ynskje om å lære meir, få betre forståelse av media og korleis dei mange ulike media kan brukast var faktisk ein av dei aller viktigaste opplevinga deltakarane hadde. Dei fekk lære einskilde teknikkar og metodar for å arbeide med ein sak, og korleis skrive ei sak. Men dei ville meir og det er noko me må ta vidare.

For oss oss som organisasjon er det viktig at vi kan ha folk i felt som kan samle informasjon og skrive ei sak som dei kan levere med bilde, og at det er våre folk i våre partnerorganisasjonar som gjer dette. Det sparar våre eigne folk - men samstundes er dette med å mobilisere kunnskap til våre partnere som ikkje berre dei, men samfunnet vil ha glede av. Det er det faktisk fint å være med på.

Det som overraksa ein del var at det i alle fall på medier som ikkje er store landsdekkande medier, så er det snakk om pengeboka og ikkje kor viktig saka er som avgjer om den kjem på trykk, eller i eteren. I strøk - for eksempel i Mali finnes det over 200 radiokanalar. Dei må overleve og den som overlever er den som har flest saker på. Det er sakene som altså betaler seg. Men habiliteten og den objektive journalistikken er det ikkje lett å få auge på her.

Så vi har prøvd - vi i Strømmestiftelsen å få dei i våre samarbeidsorganisasjonar til å forstå at det er saka i seg sjøl og ikkje pengeboka som gjev dei gode sakene. Så får me sjå korleis det går. Det har i alle fall vore spennande. Og etter tilbakemeldingane både frå Mali og her i Burkina Faso, så har dette gitt nytt lys over korleis arbeide med media og korleis skrive ein god arikkel og ta gode bilde. Så gjenstår det å sjå. Kjekt var det i alle fall.

Egil bloggar denne frå Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Faso.

Kjempesjekken fra Sagavoll

120 elever ved Sagavoll Folkehøgskole har samlet inn 715.000,- til Strømmestiftelsens arbeid for risikoutsatte barn. En fantastisk innsats: Les mer på skolens egen hjemmeside