Miles2Smiles

Reisa er over - om ein time er eg i drosje på veg til flyplassen i Entebbe og i morgon er eg heime. Mange sterke inntrykk ett 14 dagar på tur - som for eksempel i dag etter besøket i Miles2Smiles. Dette er eit dagsenter for barn i alderen 1,5 år til fem og eit halvt år. Barn av mødre som arbeidar på markedet i nærleiken og som ikke har nokon stad å ha borna medan dei er på arbeid. Alternativet er å å ha dei med seg - men det kostar pengar - bestikkelse til vaktene på markedet. Difor er Miles 2 Smiles kjerkomment.

På bilde over ser du ei mor som har ei datter på senteret - men det yngste barnet er for lite til å være der og er med på jobb. Ho betalar i bestikkelse 1000 shilling per dag (tre kroner ) for at ungen som er ni månader kan være med - og dagen den tilbringe han i ein boks under bordet der ho har utstilling av varene sine - papaya. Ho har ingan annan stad å ha han så han m¨å være med.

140 barn - lydar - smil latter og glede - men bak fasaden er det smerte,neglisering, overgrep, misbruk, underernæring, feilernæring, mangel på stimulering, mangel på omsorg og kjærleik - i det heile dette er born som ikkje får verken mat eller omsorg - og det rett og slett fordi mange av mødrene ikkje maktar gje dei det.

Det er ikkje lett å fortså for ein som kjem inn og skal føle og kjenne kva som skjer - snakke med mødre og observere forholda - men når den daglege leiaren på senteret og to norske act now studentar fortel og understrekar det mødrene har fortalt meg - då vel eg å tru på dei. Borna har vanskelege oppveksttilhøve - Miles 2 Smiles gjer noko med det for den 140 som har fått sjansen til å være her. Og me i Strømmestiftelsenn støttar dette prosjektet fordi me ser at det har stor verknad og kan utgjere ei stor endring for borna som er så heldige at dei er her.

To måltid om dagen framfor eit - og det er ofte eit dårleg eit - Borna er gladare og mødrene - svært mange av dei einslege mødre er glade og det er smil å sjå - glede å spore og framgang å notere for dei som er her.

Eg er på vei heim no - skal heim til trygge Kristiansand - det set i gang nokre tankar hos meg.

Egil Mongstad

Mikrofinans til kvegfolket i Karamoja

Hvorfor er det nødvendig å reise 80 mil og minst 40 av dem på ikke spesielt gode veier for å besøke noen av de prosjektene vi arbeider i?

De siste fire dagene har jeg og kollega Oddvar reist nærmere 200 mil for å besøke to av våre prosjekter øst i Uganda. I Karamoja district helt øst i Uganda på grensa mor Kenya og mot Sudan i nord finnr vi et av Ugandas fattigste og mest avsidesliggende områder. Området utgjør ca 10 prosent av Ugandas totale landområde, men har bare ca. en million innbyggere. Bare for få år siden var det ikke vei inn til disse områdene. Befolkningen er seminomader og kulturellt i nær slekt med masaiene i øst og dinkane i nord og derfor er kvegdrift hovednæringen for disse folkene.
Det er også i disse områdene LRA med sin leder Kony har skapt frykt og uhygge og kidnappet barn til sin hær som har herjet i Sør Sudan. Og fortsatt er det uro, kvegtyverier og bander herjer i området. Derfor hadde vi behov for militær eskorte da vi reiste inn i området.

Det er her blant de aller fattigste Strømmestiftelsen arbeider - fordi vi vil være blant de fattigste. Derfor tar det en dag å reise dit - fordi det er her vi også finner de fattige, sier vår regiondirektør i Øst Afrika.

Arbediet handler om å gi mennesker her starthjelp gjenom tilgang til å spare og låne. Grupper er etablert i Abim - et området helt vest i Karamoja og gruppene sparer og låner til hverandre. Flere millioner shilling er spart. En gruppe vi besøkte hadde spart over fire millioner shilling, tilsvarende vel 12 000 kroner på et år, og har utestående i lån 6700 kroner. Pengene betales tilbake innen et år og brukes til små virksomheter, til helt nødvendige husholdnings artikler og til skole for barna.
En dramatisk positiv utvikling sier prosjektets leder Jimmy Lomakol som selv er fra dette området.

Vi besøkte en dame som selger småfisk - en mann som hatr utsalg av nædvendige husholdningsartikler - ei kvinne som hadde startet frisørsalong og ei som hadde startet en liten butikk. Alle vitnet om store forandringer. Fra å kun ha mat til et måltid om dagen til i dag å kunne kjøpe de klærene de hadde bruke for. En mann sa at før kunne jeg ikke gi barna våre maten de skulle ha. Det var veldig vont å se - i dag kan vi gi dem mat og klær og til og med kunne spare en del for å investere mer i det vi arbeider med. Vi vil bygge en liten bod der vi kan ha utsalg. I dag selger vi fra hjemmet vårt.

Dagen går mot ettermiddag - sola kommer lavere på himmelen og vi skal sørover mot Mbale. Det har vært en fantastisk dag. Det er ikke mulig å komme her fra uten å bli påvirket - av det enorme pågangsmotet - energien og den risikoen for fortsatte konflikter og vold disse menneskene lever med. Som en kvinne sa - om vi får varer til butikken avhenger av situasjonen på veien. Er ikke sikkerheten god - blir biler overfalt og raidet av tyver får vi ikke varene våre - det er uskkerheten vi lever med.

Så går vein mot sør igjen - å veier som slett ikke passer seg for en sedan fra våre asfalt strøkne veier. Men på grus og stein - humpete og bumpete og kveldssolen blir borte og dag til natt før vi kan innta vårt hotellrom i Mbale. Kontrastene er enorme - og det er ikke alltid like lett å forholde seg til det.

Egil Mongstad i Uganda