Tekst: Eva Dønnestad, journalist og skribent.Et nytt opprør er på vei: Jeg mangler ingenting. De tre ordene kan velte store bedrifter, gi dårlige tider for lengselslangerne, og sende sutrere inn i skapene.
Jeg mangler ingenting-bevegelsen kommer nedenfra, fra mennesker som er i ferd med å komme ut av tingenes dvale og forholder seg til livet sånn det er med mangler og skavanker. De leter etter skatter i mørket. De åpner øynene for det lille, nære og vare som også befinner seg i tilværelsen. "Jeg mangler ingenting."
Den trassige lille setningen etterlater seg mange forundrede blikk. Går det an å leve sånn? At takknemligheten overtar for savn, lengsler, bitterhet og sutring?
Aldri har vel så mange lengtet etter så mye som gir dem så lite. Nå trues denne måten å leve på ved tre små ord: Jeg mangler ingenting.
Noen er i ferd med å frigjøre seg fra idealer politikere, media, reklame og salgsfolket kommer med, og er i ferd med å begynne å kjenne etter sine behov. De finner ut at de har det faktisk ganske ok. De tåler større doser både helvete og himmel enn enkelte i årevis har påstått. De tre som ordene settes inn i forbruker og opplevelseskulturen som en giftig injeksjon.
Ingenting er vel mer irriterende for dem som skal selge opplevelser, lengsel, lykke, ting eller kultur, enn setningen: Jeg er god nok og livet mitt er godt nok.
Det er alltid sterkt når gjenkjennelsen blir større enn det som kjennes fremmed mellom menneskene. På en reportasjetur i Sør-Afrika og Zimbabwe for flere år siden, besøkte jeg de fattigste områdene utenfor Pretoria. Vi var med på deres gudstjeneste. Det ble dans og prat til sent på kveld. Følelsen jeg hadde denne kvelden har fulgt meg siden. Jeg følte meg like hjemme her som blant vennene mine i Norge. Fremmede er ikke fremmede. Det finnes noe felles menneskelig som forener oss, og det er like stort hver gang livet lar oss erfare det.
I vår ledet jeg et prosjekt der ulike mennesker møttes som likeverdige. Tidligere rusmisbrukere, fylkesmann, artister, politikere og fotballdirektører møttes for å dele erfaringer fra livet. Fotballspilleren Ole Martin Årst snakket om livslysten sin, fotball, men også om det som truer den. Og Ole Martin lo, og de andre deltakerne lo. Og det var befriende å være i rommet. Der mennesker er mennesker. Og vi mangler ingenting.
En ung mann spør hva som gjør fylkesmann Ann-Kristin Olsen glad. Hun blir så rørt over å få et sånt spørsmål at hun må felle en tåre. Og det er ingen som mangler noe. En pappa forteller om da sønnen skulle konfirmeres. Han var på rehabilitering og hadde lite penger. Søkte støtte, men fikk beskjed om at han kunne få 160 kroner. Det kjennes bedre å ikke gi noe, når de andre pappaene gir 5000 til podene sine. Det ble ingen stor gave til konfirmasjonen. Men det ble et takkekort fra sønnen: "Kjære pappa. Det viktigste for meg er at du har det bra og at jeg alltid vet du er glad i meg. Det er ikke pengene som betyr mest." Hvilke pappaer og mammaer har ikke lyst til å få et slikt kort?
Jeg mangler ingenting. Setningen skaper panikk. Hos reklameguruer, religiøse ledere, politiske ledere, hjelpeselgerne. Som en dødbringende injeksjon stukket rett inn i de falske salgbare skjønnhetsidealene: Jeg mangler ingenting. Jeg trenger ikke å kjøpe et konsept for å og gå ned til sjøen, høre fuglesang, plukke blomster, se ømheten i en halsgrop, være raus med et medmenneske, snakke sant om feilgrepene mine, sykle langs landeveien, kjenne det er godt å dele tanker med deg eller se søvnen dekke et barns ansikt og skape fred.
"Jeg mangler ingenting" Erkjennelsen gjør meg takknemlig og tørst på ingenting annet enn livet. Jeg er livstørst. Enten det er smertebeger eller lykkedrikk som venter. Setningen går som et stille sus av samhold fra verdenshjørne til verdenshjørne, fra menneske til menneske, fra mobil til mobil, fra liv til liv, fra hjerte til hjerte: Jeg mangler ingenting. Setningen sprer seg. Lavmælt. Ja. Men sterkt.
Eva Dønnestad er journalist og skribent i Øye for ord
