En helt vanlig dag i Haiti

Hva tenker du når en kjører kilometer etter kilometer på dårlige veier - svært dårlige veier og ser hus etter hus som er kolapset og rast sammen. Rekke etter rekke - noen store hus, noen mindre hus, noen halvt ødelagt andre totalt i ruiner.

Og så er det søppel - søppel over alt - i enorme mengder (se bildet nedenfor til venstre der et hav av hvit isopor ligger i en elv). Det er i veikanten, på gata og i bekker og elver. Det må i områder utgjøre et enormt miljø- og helseproblem. Et sted hadde flere titalls mennesker satt opp enkle hytter på midtrabatten. Det er mennesker som mistet hjemmene sine i jordskjelvet og som ikke har noe annet sted å sette opp teltene sine. Barna deres vokser så og si opp mitt i trafikken.

Hvor mange var det som døde under ruinene - hvor mange ble gravd ut og overlevde. Om steinene kunne tale ville historiene vært mange. Et sted vi passerte døde over 90 personer i en kirke. De var i kirken da taket raste sammen og begravde dem. Slik kan person etter person fortelle sin historie - en om hvordan hans syke kone ble firt ned fra tredje etasje og til sikkerhet av sine barn, en annen om hvordan tilfeldigeter gjorde at han og 60 andre ikke var i en kirke da den raste sammen.

Langs hele kysten fra sentrum av Port au Prince, til Leogane kan ruinene fortelle sine dramatiske historier om livet og om døden.

Trodde du at nødhjelpsfasen er over i Haiti så er det feil. Haiti trenger fortsatt nødhjelp - mye nødhjelp. Fortsatt lever over en million i leire for internt fordrevne. De har ikke noe sted å dra til - det er ikke hus - det er ikke plass til dem noen steder og et av de fortsatt svært kritiske spørsmålene, spørsmålet om hvem som eier jorda der et hus bygges er fortsatt ikke løst.

Vi besøker skoler som er rast sammen. Vi møter barn som ønsker å lære, (se bildet til venstre) og foreldre som vil at barna deres skal få utdanning. Men det er bare også at lærere forteller om foreldre som ikke har arbeid og heller ikke penger til å sende barna til skolen fordi jordskjelvet tok alt fra dem.

Dette er vår andre dag på Haiti. Jeg kan alt for lite om dette landet. Men jeg ser, jeg observerer, jeg forsøker å lære, det er jobben min. Det er dette jeg har sett i dag; et land det vil å år å bygge opp igjen til det som det var før jordskjelvet. En av dem jeg var sammen med i dag sa 10 år - en annen som er født, oppvokst og bor her sa 50 år. En ting er i alle fall sikkert - det vil ta lang tid. I Strømmestiftelsen har samlet inn penger som er med å skape litt håp for noen og med å bygge ioppigjen dette landet.

Det skal vi komme mer tilbake til. Men nå takker vi for oss. I morgen er det søndag og vi skal tilbake til Leogane - der vi skal overnatte til neste dag.

Egil Mongstad i Haiti

8. januar 2011