Fra fattigdom til frihet - Dag 1

Problemer kan være store som fjell. I løpet av noen dager i Nairobi sammen med Strømmestiftelsen, opplevde jeg (Elisabeth Knutsen) at fjell lar seg flytte. Det gav meg et nytt perspektiv på livet.
Første dag…

Stanken av urin, svette, brent søppel og kloakk, slår i mot oss i det vi krysser veien og ser ut over dalen av bølgeblikk. Endeløse kilometer med slum. Varmt. Fuktig. Sanseinntrykkene er voldsomme og fullstendig uten referanser til noe jeg har kjent tidligere. Støvet ligger tett over takene, og bilene raser forbi i en sky av bensin eksos og støv.4 guider, 4 unge gutter skal være våre vakter gjennom området. De ble født her, og vokste opp i en hverdag som kun går ut på en ting, nemlig å overleve. Sammen med 750 000 andre har de delt sin skjebne i Mathare, det nest største slum område i Afrika. Her blir de født. Her lever de sine liv. Her dør de.

Det er som å være med i en film. I det vi beveger oss inn blant skurene, glir bilder og historier forbi, og du har lyst til å trykke på ”stopp –knappen” før det egentlig har begynt. Jeg har ikke sjanse til å ta til meg alle detaljer, men må ”sile” for å kunne fordøye de sterke inntrykkene. Guttene forklarer og forteller. Vi kommer fra to forskjellige verdener. Likevel tar de kontakt med oss som om vi var gamle kjente. Praten går lett. Det er umulig å vite hvilke spørsmål du kan tillate deg å stille. Hvilke fremtidsplaner har du ? Hvordan har det vært å vokse opp i slummen , hva har vært verst? Du føler deg bare dum.“Life is hard, but we have hope. We pray.”, sier den ene av dem.Håp? Her? Det virker ufattelig. Absurd.

I det du sleper deg gjennom sand, støv, leire, søppel, og prøver å huske hva du selv sist anså som et problem i ditt eget lille liv, lurer du på hva de tenker i det de ser tre, rike, hvite mennesker med fotokamera rundt halsen på ”safari” gjennom hjemmene deres. Vel vitende om at vi tre kan dra derfra, bli rene, få mat og leve våre vestlige liv videre. Hvorfor er det så tilfeldig? Vi er vinnere i livets lotteri. Vi kan kjøre bort fra stanken, foreldreløse barn, kampen for å overleve. Vi er så usannsynlig heldige.Skamfull over at jeg kvier meg til å ta folk i hånda, i frykten for å bli skitten.

I dag er det sol. Men når det regner blir hele område til et eneste stort gjørmehull. Det skitne, infiserte vannet renner inn i skurene deres. Det trommer på blikk takene og redselen sprer seg. Tidspunktet og bråket som følger med, er nemlig passende for dem som vil gjøre innbrudd og ran. Innbrudd i skur hvor der ikke fins noe å stjele. For et liv.. Vi åler oss gjennom trange smug. Skittentøyvask og matlaging i midten av ei renne på de halv meter brede stiene mellom husly, skopussere, second hand shops og skitne vannreserver. Her skjer alt overalt samtidig.. Vi balanserer for å ikke tråkke midt i gjørma. Hygiene er fullstendig fraværende. Ikke alle betaler 1 shilling for å kunne gå på do i en falleferdig illeluktende rønne uten dører, en ruin av sement. Da gjør de det andre steder.

Unger overalt. Noen av dem er bare 2-3 år gamle, forlatt av mor for dagen fordi hun er dradd for å skaffe mat eller for å prostituere seg. Små barbeinte føtter tråkker seg vei gjennom plast, glassbrådd og søle. De har ikke noe liv. De har ikke noe verd.En av guidene er blitt far…igjen. Etter overtalelse fra MYSA (Mathare Youth Sport Assosiation), har han valgt å ikke forlate mor og barn. Virker fullstendig uinteressert i sin nyfødte, ei nydelig 3 mnd gammel datter, surret i noen gamle tøyfiller.

Hjemmet er et 8 kvadratmeter stort blikkskur. Her bor de fire stykker. Lufta dirrer, stanken er uutholdelig, en sofa og en seng er alt de har. Ellers ingenting. En kvinne i vårt reisefølge, som har blitt fullstendig betatt av den lille, spøker med at hun gjerne vil ta med seg datteren deres fordi hun er så nydelig. ”Værsågod, bare ta henne,” sier begge foreldrene uten betenkningstid. Jeg er usikker på om jeg hører riktig. Så enkelt? Hvor er menneskeverdet? ”Vi ønsker deg alt godt i livet, lille venn,” forstetter hun. Jeg merker klumpen i halsen og ei tåre på vei nedover kinnet. Det er så meningsløst. Det er så umenneskelig. De lever som dyr. Diskusjonen om Nestle eller Småfolk barnemat føles plutselig veldig langt unna.

Langs vår vei gjennom blikkskurene kikker små barneøyne på oss, fulle av feber. En gammel mann ligger rett ut, døddrukken. I bodene langs veggene stekes testikler og innvoller av tarmer og magesekker. ”This is good meet”, sier en av guidene og smiler fornøyd. Han forteller at de bare har råd til ett måltid om dagen, og dette han viser oss er visst derfor nærmest som delikatesse å regne. Noen må nøye seg med ingenting. Vi inviteres hjem til hans mor, som serverer oss ugali, en slags deig av mais og grønnsaker fra skitne skåler på et bord. Rommet er mørkt og klamt. Her bor tre mennesker og to katter. Alt er skittent. Alt de har, er ei seng et lite bord og et par stoler. Vi lar blikket vandre fra oppvasken i den gjørmete balja borte i kroken, til guidens forventningsfulle ansikt over at de kan tilby oss lunch, til de skitne bollene, til hverandre. Prøver høflig å forklare at vi allerede har spist, og slipper unna med en liten smaksprøve. Jeg merker at jeg blir kvalm. Vi vasker oss i vannet de gir oss, og stikker hendene deretter diskret ned i sekken hvor et par sterile våtservietter forhåpentligvis redder dagens mage.

Etter halvannen times vandring i slummen er vi utslitte, og mette på voldsomme inntrykk. Ikke før ut på kvelden går det sakte men sikkert opp for oss hva vi har vært med på. Jeg sender en tekstmelding til dem hjemme for å fortelle om dagens begivenheter. Til svar får jeg at de sitter og ser på ” Idol”. Hvis ikke verden er gal, så vet ikke jeg.