Elisabeth Knutsen. Andre dag…Langs ”dancing roads” beveger vi oss mot området hvor dagens høydepunkt i utspiller seg. Det er lørdag og kampdag i Mathareslummen. I alt 17 000 barn og unge fordelt på over 1000 fotball lag, er med i MYSA (Mathare Youth Sport Assosiation) som støttes av Strømmestiftelsen.Vi blir møtt av et yrende liv, en stor grusbane og hundre forventingsfulle barneøyne følger spent med på de største guttene som varmer opp med rytmer og klapping der ute. Drømmen deres er å spille seg inn til et av lagene som får dra til Norway cup. Uttaket til sommeren har allerede startet, og i dag skal to heldige få sitt svar.
Vi treffer to av guidene fra dagen før, og tar diskret frem en båndopptaker for å spørre om vi kan få en stemningsrapport, litt sang og et intervju med noen av spillerne. De to er trenere for hver sitt lag som skal spille mot hverandre. Dvs. de er mer enn trenere. For som en leder i MYSA har du også et stort sosialt ansvar. Du henter ut barna fra slummen, forhandler med foreldrene om å få lov til å la dem få være med, og må bringe dem tilbake i god behold. Du skal motivere, være et sunt forbilde slik at dine medsøsken ser andre alternativer enn dop og prostitusjon. Du skal formidle håp.Mange av dem som i dag er engasjert som frivillige er selv blitt reddet ”i siste liten”. Den ene av trenerne forteller at han allerede som 12 åring selv hadde startet med narkotika. ” Så kom det en større gutt, og ba oss bli med å danne et fotball lag.” Lets do something else, let’s play football”, sa han.”Etter den dagen har livet mitt vært MYSA”, konstaterer han, og forteller at han nå prøver å formidle de samme opplevelsene som han fikk av sin trener.”Hva ville livet ditt vært uten MYSA?,” spør jeg. ”Jeg hadde ikke hatt noe liv”, svarer han og fortsetter ” Vet du?, Treneren min den gangen spiller i dag på Mathare United.”Smilet går fra øre til øre. Øynene lyser av stolthet.Foruten å bli tatt ut til å spille Norway Cup, er drømmen om en plass på selveste Mathare United et gyldent mål de alle deler.
Men veien mot toppen er lang. I dag er det kampen mellom Manpool og Nastas som gjelder. Den ene av guttene gir oss den enkle forklaringen på navnevalgene:Treneren er fan av både Manchester United og Liverpool, og Nastas er mellomnavnet til Bob Marley. Det sier seg selv.
Et 50 talls gutter venter spent på kampstart. Nastas er forberedt på å tape. Treneren forklarer at det er et ferskt lag, og at han fremdeles må jobbe hardt for å få beholde troppen han har samlet. I dag skal han spandere is på dem etter innsatsen. Uansett resultat.
Hovedinngangsporten og utgangspunktet for MYSA er fotballen. Gjennom jevnlige møter, treninger, utfordringer får barna og ungdommene noe å leve for. For å bli medlem må du oppfylle sosiale plikter, blant annet ”Garbage cleaning” i slummen hver lørdag sammen med laget ditt. Hver spiller har sitt kort, og en får påført poeng etter hva en bidrar med. De sosiale poengene er minst like viktige som selve fotballen. Du kan være en så god fotballspiller du bare vil, men hvis du ikke har bidratt med søppelrydding, frivillig innsats og har høy moral, har du ingen sjanse til å nå toppen, Mathare United eller Norway Cup.Det sier seg derfor selv at de få som virkelig når gjennom, bærer med seg et kvalitetsstempel, en ære og et ansvar som er enormt.
Hva skjer med dem som besøker Norge, hva slags effekt har det på miljøet og dem selv når de vender tilbake til slummen?, lurer jeg.Når en har sett den brutale virkeligheten og livet deres her, virker det rått og nesten uetisk og skulle tilby barna tre uker med luksus og overflod hos oss, for så å sende dem tilbake til skur og bunnløs fattigdom.Treneren for Manpool må medgi at det er en tøff overgang for dem som får reise. ”For mange er Norge et hellig ord, selve symbolet på det gode, men ingen vet jo egentlig hva som venter dem. Når de kommer tilbake har de med seg treningsdrakter, sko og lommepenger, og i begynnelsen er de veldig fornøyde. Men etter hvert som hverdagen kommer, er det mange som blir stresset og deprimerte”, sier han.Likevel er han ikke i tvil om at det er riktig. Det betyr enormt. De har med seg håpet. Håpet om noe bedre, om at det finnes muligheter. Dessuten bærer de meg seg et kvalitetsstempel som de vet de plikter og forvalte.Kort tid etter at de er kommet tilbake i slummen, forventes det at de engasjerer seg i det frivillige arbeidet. Det forventes at de går ut for å lete etter nye lag som kan trenes.Dette er MYSAs ånd. Det er dette som driver arbeidet videre. Æren og respekten.Draktene og skoene fra Norge regnes som felles eie. Alle låner av hverandre i broder ånd.
Det er en tøff kontrast til dagens syn på grusbanen. Barbente føtter, slitte skjorter… Noen er heldige og har en utslitt sko på skuddbeinet. ”For at det skal bli rettferdig, spiller ingen under 14 med fottøy, forklarer treneren. Ballen er utslitt. Utenfor kampområde ser vi noen av barna trikse med en tøybylt, sammenbundet av bast tråd.Men engasjementet og innsatsen er det ingenting å si på, verken blant spillere og tilskuere.Noen skuler bort på oss og syns visst vi er veldig merkelige, i det vi synger og jubler over målet fra sidelinja. Sjenerte blikk. Undrende blikk. Og brede smil.Den ene av guidene fra i går, forteller oss at barna og ungdommene gjerne vil ta kontakt med oss, men at de ikke tør. ” They respect you. They are so happy that you are here so they can do nothing but smile. They cannot speak to you because their hearts are filled with so much love”, sier han.
MYSA er en organisasjon med ca 70 ansatte, og et hundretalls frivillige ledere. Hvert år mottar de betydelige midler i støtte fra Strømmestiftelsen. Fotballen er inngangsporten. Men MYSA driver også AIDS informasjon, oppsøkende arbeid i fengsel blant barn for å få dem tilbake til foreldrene og for å gi dem mat, kultur og dansegrupper med mer.
Jeg står ved grusbanen med gårsdagens vandring gjennom slummen friskt i minne, og ønsker så sterkt at jeg kunne få lov til å dele denne fantastiske gleden med alle der hjemme. Det må oppleves. Det er en merkelig blanding av å føle seg heldig, privilegert over å få være med på noe så stort. Samtidig frustrerende over at giverne der hjemme ikke får anledning til å se det de er med på. Hvis de bare visste…
Kampen mellom Manpool og Nastas er ferdigspilt. Og ganske riktig, det var førstnevnte lag som stakk av meg seieren. I det vi setter oss i bilen ser vi Nastas trener stolt rose sine spillere for innsatsen. Isen venter.
Hovedinngangsporten og utgangspunktet for MYSA er fotballen. Gjennom jevnlige møter, treninger, utfordringer får barna og ungdommene noe å leve for. For å bli medlem må du oppfylle sosiale plikter, blant annet ”Garbage cleaning” i slummen hver lørdag sammen med laget ditt. Hver spiller har sitt kort, og en får påført poeng etter hva en bidrar med. De sosiale poengene er minst like viktige som selve fotballen. Du kan være en så god fotballspiller du bare vil, men hvis du ikke har bidratt med søppelrydding, frivillig innsats og har høy moral, har du ingen sjanse til å nå toppen, Mathare United eller Norway Cup.Det sier seg derfor selv at de få som virkelig når gjennom, bærer med seg et kvalitetsstempel, en ære og et ansvar som er enormt.
Hva skjer med dem som besøker Norge, hva slags effekt har det på miljøet og dem selv når de vender tilbake til slummen?, lurer jeg.Når en har sett den brutale virkeligheten og livet deres her, virker det rått og nesten uetisk og skulle tilby barna tre uker med luksus og overflod hos oss, for så å sende dem tilbake til skur og bunnløs fattigdom.Treneren for Manpool må medgi at det er en tøff overgang for dem som får reise. ”For mange er Norge et hellig ord, selve symbolet på det gode, men ingen vet jo egentlig hva som venter dem. Når de kommer tilbake har de med seg treningsdrakter, sko og lommepenger, og i begynnelsen er de veldig fornøyde. Men etter hvert som hverdagen kommer, er det mange som blir stresset og deprimerte”, sier han.Likevel er han ikke i tvil om at det er riktig. Det betyr enormt. De har med seg håpet. Håpet om noe bedre, om at det finnes muligheter. Dessuten bærer de meg seg et kvalitetsstempel som de vet de plikter og forvalte.Kort tid etter at de er kommet tilbake i slummen, forventes det at de engasjerer seg i det frivillige arbeidet. Det forventes at de går ut for å lete etter nye lag som kan trenes.Dette er MYSAs ånd. Det er dette som driver arbeidet videre. Æren og respekten.Draktene og skoene fra Norge regnes som felles eie. Alle låner av hverandre i broder ånd.
Det er en tøff kontrast til dagens syn på grusbanen. Barbente føtter, slitte skjorter… Noen er heldige og har en utslitt sko på skuddbeinet. ”For at det skal bli rettferdig, spiller ingen under 14 med fottøy, forklarer treneren. Ballen er utslitt. Utenfor kampområde ser vi noen av barna trikse med en tøybylt, sammenbundet av bast tråd.Men engasjementet og innsatsen er det ingenting å si på, verken blant spillere og tilskuere.Noen skuler bort på oss og syns visst vi er veldig merkelige, i det vi synger og jubler over målet fra sidelinja. Sjenerte blikk. Undrende blikk. Og brede smil.Den ene av guidene fra i går, forteller oss at barna og ungdommene gjerne vil ta kontakt med oss, men at de ikke tør. ” They respect you. They are so happy that you are here so they can do nothing but smile. They cannot speak to you because their hearts are filled with so much love”, sier han.
MYSA er en organisasjon med ca 70 ansatte, og et hundretalls frivillige ledere. Hvert år mottar de betydelige midler i støtte fra Strømmestiftelsen. Fotballen er inngangsporten. Men MYSA driver også AIDS informasjon, oppsøkende arbeid i fengsel blant barn for å få dem tilbake til foreldrene og for å gi dem mat, kultur og dansegrupper med mer.
Jeg står ved grusbanen med gårsdagens vandring gjennom slummen friskt i minne, og ønsker så sterkt at jeg kunne få lov til å dele denne fantastiske gleden med alle der hjemme. Det må oppleves. Det er en merkelig blanding av å føle seg heldig, privilegert over å få være med på noe så stort. Samtidig frustrerende over at giverne der hjemme ikke får anledning til å se det de er med på. Hvis de bare visste…
Kampen mellom Manpool og Nastas er ferdigspilt. Og ganske riktig, det var førstnevnte lag som stakk av meg seieren. I det vi setter oss i bilen ser vi Nastas trener stolt rose sine spillere for innsatsen. Isen venter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar