Tør vi bry oss?

Finnes det èn politiker som tør å tro at velgerne bryr seg om andre? Eller er vi i gang med en valgkamp der alle utspill forutsetter at egen lommebok er det som ligger nærmest hjertet hos ”folk flest”?

Av Øyvind Aadland, Generalsekretær i Strømmestiftelsen. Aftenpostens nettutgave 17. august 2009

"You can`t appreciate a rainbow without the rain" sier et engelsk ordtak. FN har gang på gang fastslått at Norge er verdens beste land å bo i, og landet vårt har to år på rad toppet deres offisielle levekårsstatistikk. En fare ved å ha det så godt over så lang tid er at man tar velstanden som en selvfølge, og ikke lenger er takknemlig for det man har. Enda verre er det om man gjennom et liv uten store problemer mister evnen til å identifisere seg med mennesker som virkelig har det vanskelig.

Etter sommerens innledning av valgkampen, med fokus på formueskatt og eiendomsskatt og de første TV-sendte debatter må jeg trist konstatere: Det kan se ut som fokus nesten utelukkende dreier seg om oss selv og vår egen lommebok.

Er det frykten for Frp som gjør at de andre partiene ikke våger å snakke om bistand ? Er det en "skap-rasisme" som egentlig er redd for at "Mogadishu er i ferd med å utvide sitt anarki" også til Tøyen ? Har vulgærretorikken i forhold til et av våre største globale utfordringer, urettferdig fordeling, blitt for ubehagelig å snakke skikkelig og seriøst om ?

Vi har grunn til å være stolte av landet vårt, vårt demokrati og vår samfunnsform. Landet ble bygget av mennesker som sto opp for seg selv og andre. Solidaritet var langt mer enn et ord i oppbyggingen av velferdsstaten. Når vi nå står på toppen av velstanden kan det se ut som vi er i ferd med å gå bort fra verdiene vi bygget den på. Eller er det bare slik at politikerne tror det?

Denne sommeren kom meldingen om at verden nå har en milliard mennesker som sulter, i følge FN´s landbruks og matvareorganisasjon. Verdensbanken rapporterer at utviklingsland vil få redusert private innvesteringer fra utlandet med nær 70%. En nedgang fra 1.200 milliarder USD i 2007 til 341 milliarder i 2009. Vi vet at effekten blir enda vanskeligere tilgang til kapital for de uten bank og forsikring. Som så ofte før vil de som har det verst også bli hardest rammet.

Utviklingslandene står uten muligheter til å komme med krisepakker. Og flere rike land tyr nå til ny proteksjonisme viser rapporter fra Verdens handelsorganisasjon. Samtidig fryktes det for kutt i bistanden. Ved dette valget står det faktisk også om betydelige kutt i norsk bistand. Bistandsprosenten på 1 % utfordres av politikere med regjeringsambisjoner !

Norge er ikke bare Norge. Det blir stadig mer vesentlig at Norge er en del av verden og at ting henger sammen. Bistand, miljø og internasjonal handel er viktige felt som nesten ikke er blitt berørt av politikere så langt i valgkampen. Det er interessant å merke seg at globaliseringen er i ferd med å bli tatt mer på alvor i næringslivet, tradisjonelt regnet som en mer kynisk sektor enn staten. Hensyn til mennesker og miljø er nå blitt en viktig og naturlig del hos nesten alle store multinasjonale aktører. Trolig mest fordi selskapene ser at deres egen overlevelse er betinget av at de også tar ansvar i den globaliserte hverdagen. Hvis valgkampen så langt er symptomatisk med videre politisk handling, frykter jeg at staten blir en sinke i forhold til næringslivets evne til å tenke helhet.

Når det i valgkampen en sjelden gang snakkes om miljø og bistand er det ofte svært overfladisk, med en forenklet retorikk. Ett eksempel på korrupsjon kan være nok til at det fra enkelte partier ropes ut at "bistanden virker ikke, vi kaster penger ut av vinduet". For å sette det i perspektiv: Den samlede offentlige bistand fra OECD-landene ligger faktisk ikke på mer enn vel 100 milliarder dollar i året. Det er begrenset hva man faktisk kan få til med 100 milliarder dollar. I forbindelse med finanskrisen fikk forsikringsgiganten AIG krisepakker på 260 milliarder og bankgarantier for ytterligere 300 milliarder dollar. Fortsatt har jeg til gode å høre noen kategorisk hevde at forsikring ikke nytter!

Det er veldig mye vi skal være fornøyd med i Norge. Vi lever i et av verdens mest velfungerende demokratier. Det er lett å kritisere politikerne, som tross alt bidrar til svært mye godt, blant annet at vi i Norge har såpass lite offentlig korrupsjon. For oss som har sett en del utenfor landets grenser er det ikke vanskelig å peke på hvor takknemlige vi skal være for å leve i et land styrt av politikere som i svært liten grad ser ut til å berike seg på Staten og skattebetalernes bekostning. Likevel er det nesten et paradoks for meg, at den offentlige person som har gledet meg mest med sine uttalelser i det siste, er en som ikke er demokratisk valgt: Kronprins Haakon Magnus. Kronprinsen har fortalt om hvordan hans oldefar, bestefar og foreldre så det som et prosjekt å bygge og samle Norge etter krigen, og å bidra til at landet ble bygget på en god måte. De har faktisk lykkedes i sitt prosjekt ! Kronprinsen og Kronprinsessens prosjekt, sier han, sikter mot en ny generasjon. Vi tenker globalt og ikke bare nasjonalt. Den største globale utfordringen er fattigdomsbekjempelse!

Kjære politiker! Tør du å ta opp situasjonen sett fra en traumatisert flyktnings ståsted, istedenfor å love milliardærene skattelette? Selv om flyktningen isolert sett "ikke er lønnsom"? Tør du å snakke om utdanning for alle de millionene av barn i verden som fattigdom stenger ute fra skolen - og ikke bare klimaet i Oslo-skolen? Selv om dette ikke kommer barna til velgerne i ditt fylke til gode? Tør du å foreslå tiltak for å redusere bruken av fossilt brennstoff? Selv om det betyr mindre oljepenger i statskassa? Tør du bruke din knapt tilmålte tid i en TV-debatt til å peke på de gode resultatene fra utviklingsarbeidet Norge bidrar i?

For vi har mange resultater å være stolt av internasjonalt. En liten organisasjon som Strømmestiftelsen berørte bare i fjor nærmere 3 millioner mennesker med vår virksomhet. Vi er enige om at berøring ikke borger for resultater, og vi må skjerpe resultatmåling. Men basert på våre norske verdier om solidaritet må vi finne løsningsmodeller i økt samarbeid med det lokale sivilsamfunn og det mangfoldige livet der. Norge spiller en stor og viktig rolle i mange internasjonale prosjekter og statsministeren har selv vært sentral i det svært vellykkede vaksinasjonsprosjektet GAVI. Hvorfor hører vi ikke deg ivre om dette i valgdebattene, Stoltenberg, mens Kronprinsen løfter de globale perspektivene hver gang han får sjansen?

Er det fordi Kronprinsen ikke står på valg 14. September?