UKE 2: kronisk hevede øyenbryn

Veggbilde inne på La Restinga.

Nesten tre uker har gått og Iquitos er fremdeles like mystisk. Min mest vante følelse om dagen tror jeg må være overraskelse - i jungelen er det meste fremdeles pussig og annerledes. Her i byen kan du kjøpe skilpaddeføtter til suppa di på markedet eller en glasscola på litersflaske, du kan få en mango i hodet hvis du går under feil tre, og mens du romsterer rundt i veska di for å finne solbrillene kan du bli overrasket av en flomskur som etterlater deg med sjokkskader og et sterkt behov for en håndduk. Du kan også støte på sommerfugler på størrelse med helikoptre og edderkopper som er store nok til å stirre deg inn i øynene. På mange vis virker atmosfæren i denne byen mer velkjent enn feks Lima, ettersom det er så internasjonalt her. Men folkene er bare inventaret i Iquitos. Vi er i jungelen, og Regnskogen har alltid siste ordet.
Her er noen bilder fra byen, som etterlyst. Se og nyt!

Tilfeldig snapshot fra en gate i Iquitos. Nei, jeg kødder ikke.
Der asfalten slutter, begynner jungelen...

Godterifargede hus. Hele byen ser ut som sukkertøy!

Gata vi bor i.

Inne på La Restinga.

Belen. Dette er fra gata som Ragnhild jobber i, men min ser ganske lik ut.

Hagekos på verandaen i Belen. Dette er huset
til den ene jenta i min sektor. De har verdens kuleste
trapp opp til verandaen: det første trinnet er en kano
som ligger på magen og venter på at elva skal stige.

Kidsa i gruppa mi lager sceneeffekter til filminnspilling.
Denne plakaten og de søte, rare dyrene på bildet
under er til et fiktivt bursdagsselskap
Åjada. Actionfilm ja!  

Fra Marit i regnskogen