Kronprinsparet løfter fram et viktig bistandsområde

Ved å hjelpe ungdom i u-land, setter Kronprinsparet søkelyset på det som burde være et sentralt fokusområde for norsk og internasjonal bistand, sier Roy Mersland i denne kronikken. Mersland er Postdoktor, Institutt for økonomi ved Universitet i Agder.

Styret i Kronprinsparets Humanitære Fond har vedtatt å støtte prosjektet ”Ungt entreprenørskap” – et fellesprosjekt mellom Strømmestiftelsen og Misjonsalliansen. Prisen deles i dag ut i forbindelse med et fagseminar på Universitetet i Agder.

Roy Mersland: Klarer vi å løse
arbeidsutfordringene for ungdommen,
så kan verdens fattigdom bekjempes.

Støtten består i en utdeling fra fondet på i alt 600.000 kroner, der pengene fordeles på de to ungdomsprosjektene Shonglap til Strømmestiftelsen i Bangladesh, og Jovenes Emprendedores til Misjonsalliansen i Ecuador.  I Bangladesh arbeidet Strømmestiftelsen for å gi unge jenter en bedre start på ungdoms- og voksenlivet, og i Ecuador driver Misjonsalliansen et prosjekt som kombinerer lån og opplæring til ungdom.

Utdelingen fra Kronprinsparets Humanitære Fond er både merkbar og viktig. Den vil merkes av ungdommene som får direkte nytte av den. Og den er viktig fordi Kronprinsparet med dette setter fokus på det som etter min mening burde være et sentralt fokusområde for norsk og internasjonal bistand.

I dag er det slik at ungdom dessverre alt for ofte er en glemt målgruppe innen bistanden. 1,3 milliarder mennesker er mellom 15 og 24 år gamle. Med unntak av noen land i Afrika begynner barnekullene nå å bli forholdsvis mindre. I for eksempel Peru er nå ungdomskullene større enn barnekullene. Samtidig er det nå slik at flertallet av verdens befolkning bor i byer. Ikke minst bor et stort flertall av verdens ungdom i byer.

For få tiår siden vokste det store flertallet av verdens ungdom opp som sønner og døtre av fattige bønder på landsbygda. Fra de var små lærte de seg bondeyrket og etter hvert ble de selv selvstendige småbønder, leiearbeidere eller gift med fattige nabobønder. Dette er ikke ulikt situasjonen på 1800-tallet i Norge og Europa. Den industrielle revolusjon førte til at ungdommen flyttet til byene og fikk seg lønnet arbeid. Fra å jobbe med uproduktivt jordbruk ble menneskelig kapital flyttet til mer produktiv industrivirksomhet noe som førte til økonomisk vekst og bedre velferd.

I dag er det dessverre slik at tilgangen på lønnet arbeid i byene er svært begrenset. Likevel flytter ungdommen til byene på jakt etter en bedre fremtid. På landsbygda er det verken skole eller internett og i mange land mangler det jord som nye generasjoner kan dyrke. I for eksempel Vietnam har mange bønder under et mål dyrkbar jord. Det sier seg selv at videre oppdeling i forbindelse med generasjonsskifte fører til ”svelt i hjel”.

I byene i fattigere land er arbeidsledigheten blant ungdom mellom 15 og 24 år som regel mellom to og fem ganger så høy som for den voksne befolkingen. I et land som Kongo regner en med at over halvparten av ungdommene i byene ikke har noe å gjøre. Siden en så stor andel av befolkningen ikke er i arbeid, er det vanskelig å sikre økonomisk vekst. Samtidig fører denne situasjonen til enorme sosiale utfordringer. Flertallet av ungdommene blir boende hos foreldrene langt lengre enn før. I Dakar bor nå 75% av byens 25-åringer fortsatt med sine foreldre. Giftemål utsettes - noe som fører til økning i kjønnssykdommer, bl.a. HIV/Aids - og foreldrene forblir fattige like inn i pensjonisttilværelsen fordi familieforpliktelsene aldri tar slutt.

Ungdomskriminalitet, gjenger og rusproblemer er andre velkjente konsekvenser av lediggang. Vi er også velkjent med at ungdommer fra fattigere land søker lykken i rikere land. Mindre kjent er det kanskje at lediggang blant unge menn gjør det enkelt å rekruttere disse til væpnende konflikter. I blant annet Sierra Leone og Liberia er det påvist at lediggang blant ungdom var en medvirkende årsak til borgerkrigene i landene.

Samtidig med at dagens ungdomssituasjon i fattigere land gir grobunn for store utfordringer, er dette også en unik mulighet. Flertallet av verdens fattige ungdom er ikke lengre ”låst fast” til uproduktivt arbeid innenfor landbruket. Enorme arbeidsressurser står klar til å innta nye og potensielt mer produktive sektorer. For tiden er det dessverre slik at tilgangen på arbeid innen offentlig og formell privat sektor er begrenset. I de fleste fattigere land jobber nå over halvparten av befolkningen i uformell sektor. Noen selger tyggis og andre brukt tøy. Noen er skreddere og mange driver sin egen lille kiosk. Dynamikken i den uformelle sektoren er enorm og forretningsmulighetene mange.

Ungdom som gjerne vil drive sin egen lille business møter minst tre store utfordringer. De har begrenset med kunnskap og erfaring, de har svært små forretningsnettverk, og de mangler kapital. I prosjektene Shonglap til Strømmestiftelsen i Bangladesh, og Jovenes Emprendedores til Misjonsalliansen i Ecuador, som altså nå mottar støtte fra Kronprinsparets Humanitære Fond, får ungdom opplæring og tilgang på kapital slik at de kan starte og videreutvikle sine forretningsvirksomheter. De får mulighet til å stå på egne bein og skape sin egen fremtid.

Det er denne type prosjekter som gjør at vi kan være optimister. Som et signal til andre bistandsaktører er gaven fra Kronprinsparet svært viktig. Klarer vi å løse arbeidsutfordringene for ungdommen, så kan verdens fattigdom bekjempes.