Kenya velger ny president

Mandag 4. mars er det valg i Kenya. Kun 14 millioner av landets vel 20 millioner stemmeberettigede har registrert seg og går til valgurnene for å velge landets fjerde president.  

Tekst: Egil Mongstad

Det har gått fem år siden Kenya gikk på av sine største politiske kriser siden frigjøringen i 1963. Valget i desember 2007 og oppfølgingsvalget i februar 2008 førte til et av de verste opptøyene landet hadde sett. Over 1000 mennesker ble drept, butikker brent og de materielle ødeleggelsene var enorme. Nærmere 250 000 mennesker, noen mener langt flere, ble fordrevet fra sine hjem i Rift Valley, og flere tusen i to av Kenyas slumområder, Mathareslummen og i Kiberaslummen, mistet hjem, inntektskilder og familiemedlemmer. Mange endte opp i leire for internt fordrevne flyktninger, og fortsatt bor flere tusen i slike leirer i Rift Valley.

Frykt for uro
Det er knyttet en reel frykt for at det samme bråket kan gjenta seg ved dette valget. Selv om to av de tunge kandidatene, Raila Odina og utfordreren Uhuru Kenyatta lover at det skal bli et fredelig valg, så gjenstår det å se hva som kommer til å skje. Det var ingen ting i 2007/2008 som antydet noe om at valget den gang skulle bli voldelig. Men det ble det. Strømmestiftelsen hadde den gang en innsamling til ofrene etter opptøyene og mye av det ble distribuert gjennom organisasjonen Jamii Bora.

Etnisk tilhørighet
Valg i Kenya har alltid vært styrt av etnisk tilhørighet, og mye av grunnlaget for opprør og politisk uro ligger her. To av landets tidligere presidenter kommer fra den folkerike Kikuyu-stammen, mens Daniel Arap Moi, som var landets andre president tilhørte Kalenjin folket, den tredje største folkegruppen i Kenya. Mens den store utfordreren ved årets valg er sittende statsminister Raila Odinga kommer fra stammen Lou. Han tapte som i 2007/2008 – et valg svært mange mener han i virkeligheten vant, mens seieren ble feilaktig tildelt dagens president Mwai Kibaki. Det var noe av gnisten som tente bålet som førte til opprør i Kenya dagene etter valget.

Stor fattigdom
Kenya er den største økonomiske kraften i Øst Afrika og utviklingen i landet under president Mwai Kibaki har tatt landet noen skritt i riktig retning. Men samtidig er fattigdommen på landsbygda og i de store slumområdene svært stor. Derfor henger Kenyas voldelige fortid også svært sammen med den dype uretten og forskjellen i velstand som en kan finne mellom de ulike regionene i landet. Kenya har en arbeidsledighet på over 40 prosent noe som er en stor utfordring for den som blir valgt.

Fortsatt dype sår
Mens kenyanerne ønsker en fredelig fremtid kan fortiden raskt hente dem inn igjen ved valget. Mange av de dype sårene som ble laget etter opprøret for snart fem år siden er ikke leget. Noen dyptgående forsoningsprosess mellom de ulike gruppene har ikke skjedd og fortsatt vekkes gamle minner til live med kampanjene som når går mot slutten. To av kandidatene, Uhuru Kenyatta og hans kandidat til visepresident, William Ruto, er begge stevnet for den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Haag for å ha oppildnet til vold ved siste valg. Det kan altså vel hende at Kenya velger en president som må pendle til Kenya for å møte i retten i Haag.

Det blir det spennende å se. Heller ikke Raila Odinga er uten skrammer. Også han har vært i søkelyset til den internasjonale domstolen i Haag og nokså mirakuløst, vil mange si, unnsluppet å stå til rette for å ha oppildnet til bråk etter valget for fem år siden. Han har også en mistanke om korrupsjon og å forfordele familiemedlemmer hengene over seg.

De skal bli spennende å se hvordan valget utvikler seg. Det verste som kan skje Kenya nå er om det skulle komme en ny krise som skulle på nytt sette folket tilbake. Det vil ødelegge mye av det gode som riktignok har skjedd under Kibakis regjeringstid.

I alt er det seks kandidater som stiller til valg.  

Bonden – kua og mikrofinans

- Det vi trenger er muligheten for å låne når vi har behov for penger. Mikrofinans gir oss den sjansen, sier bonden Disan Iga (bildet) på landsbygda i Uganda.



Små lån – rask vekst, står det på visittkortet til Moses Kasasa. Men lederen i mikrofinansselskapet RUCREF (rural credit finance company Ltd) trenger mer penger for at enda flere skal få være med på denne veksten.

- Det oppleves som det nå er en tørke i tilgangen på penger til mikrofinans. Mange vil låne, men investorene er litt tilbakeholdne med å investere i mikrofinans. Men har vi ikke har pengene kan vi heller ikke være med å oppfylle drømmene til dem som ønsker lån fra oss, sier Moses Kasasa.

Selskapet han leder ble startet i 1997 og har siden hatt en kraftig vekst. Når ser det i midlertid ut for at veksten vil flate ut og at tilgangen til penger bremser litt opp. Uro i pengemarkedet, og opprulling av en stor korrupsjonssak ved statsministerens kontor i Uganda, gjør det ikke bedre. Det øker også presset på tilgang av penger fra institusjoner folk kan stole på. Men det er ikke nok penger.

En av dem som har lån fra RUCREF er 78 år gamle Disan Iga. I åtte år har han vært med i en lånegruppe. Gruppa har ti medlemmer og medlemmene står ansvarlige for hverandres lån. Dette var helt nytt for den erfarne bonden. Tidligere hadde han også lånt penger fra pengelånere, men til en mye høyere pris.
- De er lånehaier og utnytter at det er noen som har behov for å låne dermed blir det svært dyre lån. Pengene vi låner nå kan vi håndtere på en grei måte, sier han.

Gjennom snart et helt liv hadde Disan Iga og kona Lydia (bildet) dyrket kaffe, mais og matoke (bananer). På det vesle småbruket har de oppfostret to barn. De har levd gjennom to terrorregimer og navnet Idi Amin kaller fortsatt frem svært vonde minner. Men det er ikke noe de tenker på. Med lånene Disan har tatt frem til nå, har han kunnet utvide gården sin. Nå dyrker han også grønsaker, han har gris, og har kjøpt kyr. Det siste lånet han har nå er på million shilling, litt over 2000 kroner. - Lånene har virkelig gitt oss flere ben å stå på, sier Isan og Lydia og ler hjertelig.

Den grønne gressbakken fremfor huset haller skrått ned mot veien som noen timer lenger fremme ender opp i Goma i Congo. Huset er malt i blått. Den ene dattera og hennes barn, bor hjemme. Trafikken forbi huset er stor. På baksiden har ekteparet en kjøkkenhage der de dyrker tomater, og grønsker. Her står bananplantene på rekke og innimellom står kaffetrærne. - Kaffe er det vi tjener mest på, sier de to.

Nylig kjøpte ekteparet tre kyr. Lånet gjorde det mulig. Men nå har de bare ei ku og en kalv igjen. - For noen måneder siden kom det tyver og stjal de. Vi merket at de kom, men vi var redde for å gjøre noe, sier de. - Kua er en kryssing og koster mer enn våre tradisjonelle kyr, men den gir mer melk. Nå kan vi selge melk og samtidig ha til den daglige dietten vår, sier Lydia.

- Det vi trenger er muligheten for å låne når vi har behov for penger. Mikrofinans gir oss den sjansen. Uten hadde vi ikke hatt det så bra som nå – det gir oss trygghet – det gir oss mulighet til å ta vare på dattera og barnebarnet vårt og selv om det fortsatt kan være og er utfordringer så har dette gitt oss muligheter vi ikke hadde før, sier Disan og Lydia og smiler. For nå smiler også morgendagen til det voksne ekteparet på landsbygda i Uganda utenfor Kampala.